Dyrker i bunnfrossen jord.

 

Målet er å gjøre steinete Svalbard selvforsynt.

Tundraen i Longyeardalen på Svalbard er steinete og brungul. Alt som vokser så langt nord er hardføre planter som rødsildre, polarvalmue og dvergbjørk. Få klarer seg i det kalde klimaet med måneder av stummende mørke hvert år.

– Hvorfor dyrker vi ikke mer mat her?

Spørsmålet kommer fra amerikanske Benjamin Vidmar (37), som har bodd i Longyearbyen siden 2008. Han står ved et vindu i kjelleren der gruvearbeiderne spiste måltidene sine før i tiden. Et håndtegnet skilt i glade farger sier «Polar Permaculture». Her gror det som kanskje er verdens nordligste mais, urter, timian og bønner.

– Det har blitt en sannhet at det ikke lar seg gjøre. Men det er feil, sier han.

I dag er det spirende liv i alle nyanser av grønt. Lange kar med østerssopp, rader med høye tomatplanter og firkanta beholdere med små, sprø salatblader.

Men det begynte i det små. Noen agurker, urter og blomster. Etter hvert ble det mer. Han måtte begynne å importere gjødsel for å få god jord. Det ble dyrt. Og flytransporten opp var heller ikke særlig miljøvennlig. Regnskapet gikk i minus på alle måter.

Løsningen ble å importere en ny art til Svalbard: meitemarker. De små, slimete skapningene er noen råskinn på å bryte ned organisk materiale. Dermed kunne han kompostere matrester og lage sin egen jord.

Men det tok to år fra han begynte å søke til han fikk godkjennelse til å importere de lange, slimete dyrene. Meitemarker finnes ikke naturlig på Svalbard, og både Sysselmannen og Miljødepartementet var skeptisk til hente opp en fremmed art. Men etter ekspertuttalelser som mente at meitemarken ville dø med det samme de klarte å stikke av fra drivhuset til Vidmar, fikk han tillatelse.

I veksthuset blander han det med blant annet papp og kokosnøttskall for å lage ny jord. Det tar rundt 2-3 måneder. Han har også innledet et samarbeid med forskere på universitetssenteret Unis for å finne lokale jordtyper å blande inn.

Målet er å lukke systemet i størst mulig grad. Det vil si at maten som kastes danner grunnlaget for å lage ny mat.

– Vi har alt vi trenger. Dette er det vi kaster, og dette er alt vi trenger for å dyrke, sier han og slår ut med hånden for å vise fram det han har skapt.

– Vi har lenge sendt søppelet ned til fastlandet og hentet mat opp. Men jeg kan bruke papp, tre og matrester til å lage jord som vi kan dyrke i. Det handler om å finne alternative løsninger, sier han.

Drivhus

Amerikaneren har fått til sammen 300.000 kroner fra Innovasjon Norge og Svalbards Miljøvernfond for å utforske mulighetene for kortreiste, arktiske grønnsaker.

I tillegg til å dyrke til eget forbruk, har han nylig lansert to tjenester:

* En startpakke for folk som vil gro østerssopp i sin brukte kaffegrut.

Et tilbud om å få esker med lokalprodusert frukt og grønnsaker på døra. I prisen ligger også at Vidmar henter avfallet og komposterer det.

Neste plan er å reise et drivhus. Det er allerede bestilt. Det har vært drivhus på Svalbard før. I de russiske bosettingene Barentsburg og Pyramiden var det til dels stor aktivitet for å dyrke egne råvarer, og russerne brukte mye penger på å få det til og gjøre samfunnene til utstillingsvinduer for kommunismen. Men når moderlandet kollapset, forsvant også pengene som støttet landbruket i Arktis.

Lukket system

Vidmar tror ikke det samme vil skje i Longyearbyen. Hans løsning er å involvere folket.

– Det dette virkelig handler om at er at folk skal være med og gjøre veksthuset til sitt eget. Jeg vil at folk skal kunne komme hit og arbeide og dyrke sin egen avling. Men det skal være mulig å bare betale for de som vil det, sier han.

Med utsiktene om en vekst i turistnæringen framover, ligger alt til rette for at det blir mer matavfall i årene framover.

– Med et lukket system blir det mindre som går rett i fjorden og vi trenger ikke å hente så mye mat opp, sier Vidmar.