Sylvi Listhaug skryter i VG av at de andre partiene har diltet etter FrP i asylpolitikken. Jeg skulle ønske hun ikke hadde rett i det, men det er dessverre en kjerne av sannhet. Standpunkter som tidligere ble sett på som kyniske og fremmedfientlige, har blitt pakket inn som «streng og rettferdig» politikk, og heiet fram av alle de store partiene.
Dette skjer ikke bare i Norge. Hele Europa aksepterer nå at mennesker dør på flukt i Middelhavet. I USA ble en mann valgt til president fordi han ville bygge en mur. I Australia har de brukt stillehavsøyer som fengselsøyer. Stadig flere av de rikeste landene i verden har begynt å tro at vi kan skalke lukene når stormen kommer. At vi kan koble oss av verdens fattigdom, ulikhet, krig og katastrofer med murer, piggtråd og stadig strengere lover.
Dette blir kalt «realisme», men ingenting kunne være mer naivt. Hvis det er en ting vi burde ha lært av pandemien, er det at vi alle er i samme båt. Virus ser ikke forskjell på rike og fattige land, på en flyktning fra Irak eller en direktør i Norge. Det gjør ikke klimaendringer heller.
Ekstremværet rammer nå mange av verdens rikeste områder. Gatene flommer over i Tyskland, skogbrannene herjer i California og Canada, langs Middelhavet og i Finland. I møte med pandemi, klimakrise og flyktningkrise har stadig flere partier valgt å dilte etter FrPs naive og feige løsninger - å innbille oss selv at vi kan vende ryggen til verden og holde hendene for ørene.
Det er derfor MDG trengs i norsk politikk. Vi trenger solidaritet på tvers av landegrensene og solidaritet med fremtidige generasjoner.
Det er det eneste realistiske.
Inga kommentarer:
Skicka en kommentar