Eivind Salen:
Dette er Valdalen. Det var ei levende bygd i århundrer og gjennom 1950-tallet, frem til Norsk Hydro skulle bygge demning for å bygge kraft. Dette er norsk industrihistorie og norsk krafthistorie, bygda ble ofret for at Norsk Hydro på Karmøy skulle få kraft til aluminimumsverkene sine. Krafta ble frakta fysisk gjennom linjenettet, sånn at det reelt var krafta fra dette anlegget som fyrte opp maskinene på Karmøy, i motsetning til sånn det er nå, hvor big business kan kjøpe kraft hvor som helst i verden, og få papirer på at det er herfra krafta kommer.
Norsk Hydro bygde ut flere vannkraftverk i og nær Røldal på denne tiden. Noen gav fra seg eiendommen frivillig, de kom til enighet med utbyggerne, men i Valdalen nektet stølseierne å gi opp drifta, og eiendommene ble ekspropriert.
17 av 18 støler var i drift, da bygda ble lagt under vann. Resultatet er som på bildet øverst. Her er ingen spor av livet og virket som hadde vært i dalen siden tidlig middelalder, og før det også. Det er rikelig med arkeologiske funn. Nettsiden Røldal.info har mer informasjon om dette.
Det som skjedde med Stølene, var at de ble flyttet opp i fjellsidene. De skal være synlige på noen av bildene, men man skal vite hvor man skal lete. Det sier seg selv at normal stølsdrift ikke er mulig sånn som situasjonen er blitt. Og det var også det som la grunnlaget for erstatningssummen for ekspropriasjonen. De fikk de pengene normal stølsdrift ville gi.
Dette var ikke stølseierne fornøyd med. Så de gikk til sak. Resultatet var at erstatningssummen ble skrudd ned, siden retten det ikke er mulig å drive stølsdrift hele året. De fikk kun erstatning for månedene stølen kunne være i drift.
Saken har vakt stor bitterhet i lokalsamfunnet. Det er mer enn bare saken med stølseierne. Konsesjonen ble gitt på vilkår som er mangelfulle, og det er helt uberegnelig hvor mye og lite vann det er i magasinene. Det er flere små og store historier, en flott foss som forsvant, barnehage som skal ha årsavslutning, og setter ut benker på dugnad kvelden før - og ser neste dag benkene er under vann. For folk som har båt, og vil drive fiske, er det vanskelig å plassere båten, for man vet ikke hvor vannstanden vil gå i dagene som kommer.
Det er også problemer for fisken i vannet, for demningsverket er konstruert på en sånn måte at vannet i dammen jevnlig må tappes for å komme til i luker og andre konstruksjoner på bunnen. Når vannet tømmes, blir også livet i vannet tømt. Her sier de lokale at krafteierne løser det på enkleste måte, og setter ut ny fisk for hver gang vannet blir tappet og stammen utryddet.
Konsesjonen går ut nå i år, den ble gitt for 60 år, og den starter fra 1962. Innbyggerne her ser frem til en annen løsning. De innser at dalen sin får de neppe tilbake, men de vil - rimelig nok - ha løsninger som gjør at konsekvensene for lokalsamfunnet blir mindre. Det betyr at ulempene skal bli skikkelig kompensert for, det må finnes løsninger som begrenser skadene, og så lokalsamfunnet få mer igjen av pengene kraftverket genererer.
De hadde en sterk sak, for hjemfallsretten skal gjelde. Kommunen, som før var Røldal, siden er slått sammen med først Odda, så inn i Ullensvang, de skal eie 1/3 av kraftverket. Så får man også lokale eiere som vil bry seg lokalsamfunnet, om systemet fungerer som det skal.
I stedet opprettet den private eieren Norsk Hydro et selskap med delt ansvar, DA, og slo seg sammen med offentlige Lyse AS i Rogaland, som eiere av dette. Det omgikk hjemfallsretten, fordi i siste tiår ble loven omgjort, sånn at hjemfallsretten anses å være dekket så lenge offentlige eiere står for 2/3 av eierskapet. Hydro eier under 1/3 av det nye DA-selskapet, og voila, er kravet oppfylt.
I tillegg ble konsesjonen gjort evigvarende. Og eierne Hydro og Lyse vil ha det uten endring i konsesjonen, som er til stor fordel for dem.
Tilbake er stølseiere og lokalsamfunn som ikke kan gjøre bruk av naturen sin og av eiendommen sin. På høyre side, går det som man ser ingen vei. Det vil si, det er vilkår i konsesjonen om å opprettholde en vei for buskapen, altså for sau og eventuelt kyr. Dette vilkåret er imidlertid ullent formulert, og blir som dere ser ikke oppfylt. Pensjonert damansvarlig, Nils Tveit, peker og forklarer denne veien, som selv for et trenet og kjent øye er vanskelig å se hvor skal være, og hvor har gått.
På venstre side er det en vei. Men den er rasfarlig og dårlig om sommeren, ubrukelig om vinteren. Faren for snøras er for høy. Vanligvis skjer da ferdselen over vannet, som selvsagt blir islagt, men på grunn av vekslende vannstand, tapping og fylling, så oppstår det råker, og isen blir usikker. Jeg fikk en av historiene om en som gikk gjennom, og reddet seg.
Nå kan de lokale se at de betaler opptil hundre ganger strømprisen, for det det lokalt koster å produsere den. Det er mer eller mindre utelukkende en belastning for lokalsamfunnet. Pengene eierne legger igjen, er av typen å kjøpe seg goodwill, så mye kan sies. De arrangerer flotte spel og sponser, men det er ikke å kompensere, og det er ikke å la kommunen selv rå over egne midler, og selv bestemme hva som er god bruk av den.
Det er Røldal som skal skinne. Ikke Lyse og Hydro. Det gjorde Røldal og Valdalen en gang, noe så inderlig. Nå er det fremdeles spektakulært vakkert, og for en som ikke kjenner historien, kan det se tilforlatelig ut.
Sannheten er en ganske annen. Den ligger under vann. Sjekk Røldal.info, se hva de hadde, se hva de fikk. Og hjelp dem.
Inga kommentarer:
Skicka en kommentar