Innafor eller utafor ?

 Hanna E. Marcussen, MDG:

EU-debatt

Jeg har gått fra å ha et ganske bastant nei-standpunkt da jeg var yngre til å mene at MDG bør jobbe for EU-medlemskap gjennom ny folkeavstemning. Tenker det kan være på sin plass å si noen ord om hvorfor jeg har endret standpunkt.

I 1994 mobiliserte miljøbevegelsen mot EU-medlemskap. Jeg hadde ikke stemmerett den gangen, men ble overbevist av budskapet om at vi kunne ha en mer ambisiøs miljøpolitikk ved å stå utenfor EU, og trodde på dette inntil jeg begynte å engasjere meg i politikk selv i 2007. Jo mer jeg leste meg opp, jo tydeligere ble det for meg at den muligheten ikke hadde vært brukt, snarere tvert i mot. Oljeinteressene står så sterkt her at vi ikke bare hadde latt være å kutte utslipp hjemme, vi presset også på for å selge olje og gass så lenge som mulig til andre land. Flere EU-land var derimot godt i gang med utslippskutt. Miljøargumentene jeg hadde trodd på begynte å slå sprekker.

Så var jeg så heldig å få delta på rådsmøter i det europeiske grønne partiet i årene jeg var talskvinne. Da innså jeg hvor omfattende og nyanserte diskusjonene om europapolitikk var, og ikke minst hvor godt den grønne gruppen i EU-parlamentet jobbet for å få gjennomslag - ikke bare på klima og naturspørsmål, men også for eksempel for borgerrettigheter og demokratiutvikling. Det forenklede svart-hvitt bildet av EU som noe statisk, som jeg hadde fått gjennom den norske debatten, smuldret bort.

Etter noen runder med meg selv (og ikke minst i diskusjon med andre), måtte jeg innrømme at siden jeg mener forpliktende overnasjonalt samarbeid er helt nødvendig for å løse klimakrisen og andre globale kriser, så ga det ikke god mening å være mot det mest forpliktende overnasjonale samarbeidet vi kan delta i. Spesielt ikke når EU var begynt å ta ledertrøya i et grønt skifte.

Jeg begynte også å innse at vi på veldig mange områder allerede er integrert i EU, og den viktigste forskjellen mellom EØS-avtalen og medlemskap er at vi ville sendt politikere dit vedtakene fattes. Vi har et demokratisk underskudd fordi vi ikke er EU-medlem. For å sitere Europautredningen fra 2012 «Gjennom avtalene har Norge overtatt anslagsvis 3/4 av EU-retten, sammenlignet med de EU-statene som er med på alt, og gjennomført dette mer effektivt enn mange. Samtidig er Norge verken medlem av EU eller i nevneverdig grad involvert i beslutningsprosessene.»

Fra å se på EU som et markedsliberalistisk prosjekt, mener jeg nå at EU er nødvendig for å regulere markeder og bringe store multinasjonale selskaper under demokratisk kontroll. For eksempel tror jeg EU har styrken til å regulere hvordan big tech selskapene opererer i Europa, noe jeg ikke tror enkeltland alene klarer effektivt nok.

Jeg er ikke av dem som med stjerner i øynene omtaler EU primært som et fredsprosjekt, men jeg er ikke i tvil om at EU både har vært og er et stabiliserende element i Europa. Og med utviklingen vi har sett i USA de seneste årene (selv om Biden takk og pris vant valget, tror jeg vi ikke skal undervurdere de autoritære strømningene Trump representerer), fremstår EU som det sterkeste forsvaret for liberale demokratier på verdensbasis. Det synes jeg det er verdt å ta del i helhjertet, heller enn som 3/4 integrert EØS-avtale-land. Og derfor ønsker jeg at MDG skal gå inn for norsk EU-medlemskap gjennom ny folkeavstemning.