I dag er det 20 år siden Benjamin Hermansen ble drept. Benjamin var bare 15 år da han ble knivstukket på Åsbråten på Holmlia, en liten gåtur fra der jeg vokste opp. Jeg var 13 år og vettskremt.
Som for mange andre i min generasjon, kanskje særlig her i Oslo-området, ble drapet på Benjamin definerende. Jeg forstod at selv om jeg følte meg norsk, så ville jeg alltid være annerledes for noen, eller kanskje mange? Jeg var redd for at det samme hatet som hadde rammet Benjamin, kunne ramme meg eller noen jeg var glad i. Jeg begynte plutselig å lure på hvordan folk jeg møtte egentlig så på meg. Var jeg akseptert som nordmann? Mente de at jeg burde komme meg hjem “dit jeg kom fra”? Hatet de meg så mye at de ville at jeg skulle dø?
Jeg vet at denne frykten og disse følelsene var sterkere hos dem av oss som er mørkere i huden enn meg, eller som velger å gå med hijab eller på andre måter vise at de har en bakgrunn som ikke er tradisjonelt norsk, som kunne provosere voldelige nynazister.
Hadde Benjamin fått leve, ville han vært 35 i dag. Jeg har lyst til å tro at han hadde fått oppleve at samfunnet ble mer inkluderende og tryggere i løpet av livet. Drapet utløste enorme støttemarkeringer. Titiusenvis tok til gatene i Oslo for å markere avsky mot rasisme. På mange områder har vi nok kommet lenger de siste tjue årene. Folk med minoritetsbakgrunn har en naturlig plass på TV-skjermen, på Stortinget eller i lederstillinger næringslivet.
Samtidig ulmer det stadig et hat der ute, som kanskje er enda synligere enn før. Hvem ville trodd for 20 år siden at Norge skulle gi statsstøtte til en blogg som sprer konspirasjonsteorier og hat mot minoriteter, og argumenterer som om vi er under invasjon eller i en borgerkrig? Hvem hadde trodd at rasisme og konspirasjonsteorier skulle bringe en mann til Norgeshistoriens verste terrorangrep ti år senere? Eller at en ung mann på andre siden av Oslo, i Bærum, skulle forsøke å gjennomføre en skytemassakre i en moské?
Hatet og volden forsvant ikke. Unge mennesker lar seg stadig overbevise om at mennesker kan deles inn i hudfarger eller etnisiteter og erklæres som fiender, og utsettes for vold. Folk med minoritetsbakgrunn opplever ennå mistenkeliggjøring, forskjellsbehandling og ja - utilslørt hat. Også jeg blir bedt om å “dra tilbake dit du kom fra” en gang i blant, av folk som ikke forstår at jeg er født her i Norge av en norsk mor, akkurat som Benjamin var.
Når vi minnes Benjamin Hermansen så minnes vi ikke en tragedie som skjedde for 20 år siden. Vi minnes på en tragedie som har utspilt seg i mye mer enn 20 år, og som stadig foregår. En tragedie i form av fremmedfrykt, hat, utenforskap og intoleranse som ødelegger liv, og noen ganger tar liv. Kampen mot rasisme og hat er en politisk kamp som må kjempes hver dag. Benjamin hviler, vi som lever må være årvåkne.
Inga kommentarer:
Skicka en kommentar