Alle snakker om klimaet,
men skal vi ikke heller gjøre noe?
Hva med å legge på dieselprisen
fem kroner?
Hørte jeg ti?
Dieselprisen ligger og dupper mellom
14 og 16 kroner literen.
La oss gradvis jekke den opp til
rundt 30 kroner og se om ikke det
stimulerer lysten til
heller å ta fram sykkelen,
sjekke bussrutene
eller bare labbe i vei til butikk eller jobb.
Ok, før alle dere i aksjonen «Nok er pinadø nok» finner fram høygaflene og sjekker hvor jeg bor, her er resten av forslaget: Inntektene fra en slik avgift sluses ikke inn i statskassen, men betales tilbake til oss alle som et pent innskudd på konto hvert kvartal. De fleste vil få mer tilbake enn de betaler inn.
Det samme må vi i så fall gjøre med flyreisene; innføre avgifter som svir og fordele inntektene på alle, enten de flyr eller ikke. En slik ordning blir gunstigere jo mindre karbon du har brent av på helgetur til Barcelona eller shopping-weekend i New York. For de fleste blir det ren netto.
Look to Canada
Ideen er ikke min, den er ikke ny og den er ikke vill. Tvert imot blir den nå offisiell kanadisk politikk, og Canada er et stort sett saklig og fornuftig land. Dessuten er ideen en dårlig samvittighet i innboksen min.
For drøyt et år siden fikk jeg tilsendt en solid pakke informasjon fra Erlend Kristensen, lokalpolitiker i Sandnes for Miljøpartiet De Grønne. Han ville at jeg skulle se på noe partiet kaller klimabelønning. Det lovet jeg å gjøre, men så tok livet og hverdagen overhånd, og løftet visnet og ble glemt.
Forrige onsdag fikk hukommelsen en vekker. Da kom meldingen om at Canada neste år vil innføre nettopp det Kristensen og hans grønne partikamerater ber om. Fra 2019 vil kanadiske borgere og firmaer bli avkrevd 20 kanadiske dollar i avgift for hvert tonn karbonforbrenning de bidrar med til klimakrisen. Summen vil øke med 10 dollar i året til den når 50 dollar i 2022. Norge har hatt karbonavgift lenge. Forskjellen er at kanadierne får pengene igjen. De forsvinner ikke i statskassen, hvor de for eksempel brukes til å finansiere skattelettelser for den delen av befolkningen som forurenser mest.
Provinsen British Columbia har hatt et slikt system siden 2008. Både bensin, diesel, flydrivstoff, gass, propan og kull er omfattet av avgiften, og inntektene brukes til å gi alle innbyggerne skattelette. Fordi ordningen åpenbart har virket, gjør statsminister Justin Trudeau den nå til nasjonal politikk. Karbonutslippene har gått markant ned i British Columbia, mens de har økt i resten av landet. Samtidig har provinsen hatt sterkere økonomisk vekst enn landsgjennomsnittet.
Energigiganter er positive
Og til dere som nå sitter og finpusser sarkasmer om de veganske sykkelekstremistene i MDG: Også Exxon er tilhengere av en slik klimabelønning. Det samme er BP, Shell og Total. Oljegigantene støtter et forslag fra det såkalte Climate Leadership Council, en samling republikanske storheter som James Baker, George Schulz og Henry «Hank» Paulson. Disse etterlevningene fra tiden før Trump vil ha det de kaller «tax and dividend»; skattlegg forurensning hardt, og betal pengene som utbytte til alle. Altså det samme som MDGs klimabelønning, eller «karbonavgift til fordeling» (KAF).
Et slikt system vil stimulere til mindre forurensende atferd gjennom markedsmekanismer – noe Exxon og republikanerne nok verdsetter høyere enn MDG gjør. I tillegg vil ordningen virke omfordelende. De rike forurenser mer enn de fattige, penger vil bli flyttet fra toppen mot bunnen. En slik effekt står ikke øverst på republikanernes argumentliste, men bør kanskje interessere venstresiden? Også SV vil utrede KAF.
James Hansen, Nasa-forskeren som allerede for 30 år advarte om at den globale oppvarmingen skyldtes utslippene av karbondioksid og andre klimagasser, har snakket om en slik skattlegging nesten like lenge. Han anbefalte – uten hell – Obama å velge skatt og utbytte heller enn klimakvoter.
For to år siden tok Trine Skei Grande med seg Siv Jensen til Canada for å vise henne hvordan grønne skatter faktisk kan virke. Finansministeren var ikke uberørt av det hun så, men gjemte seg bak argumentet om at Canada ikke er Norge. En slik påstand er vanskelig å bestride, men barnetrygden, folketrygden og enhetsskolen ble heller ikke oppfunnet i Oslo. Det går an å lære av andre land, selv om de ikke er Norge.
Eksempelet Alaska
Klimabelønningen vil gi en mild borgerlønn-effekt. Derfor bør man se til Alaska for å studere hvordan ordningen kan gjøres mindre sårbar for skiftende politiske vinder. Det blir den ved å fri til vår universelle glede over å få kontante penger fra staten.
I 1974 innførte Alaska en skatt på utvinning av delstatens rike forekomster av naturgass. Inntektene ble delvis brukt til å finansiere et eget bunnfradrag på skatten. Det var det nesten ingen som la merke til, så komplisert som den amerikanske selvangivelsen er. To år senere fikk Alaska utbetalt 900 millioner dollar, omtrent sju ganger det årlige budsjettet, som konsesjonsavgift fra oljeselskapene. Deler av pengene ble satt av i det som heter Alaska Permanent Fund. Det likner vårt eget oljefond, men handlingsregelen er annerledes. 25 prosent av avkastningen utbetales hvert år til alle voksne innbyggere. Den årlige utbetalingen er blitt så populær at den har stått imot alle politiske forsøk på å svekke den.
Erlend Kristensen og MDG har anslått at sju av ti nordmenn vil tjene på et system med klimabelønning. Flertallet vil altså ha interesse av at avgiftene blir høyest mulig. Blir de så høye at utslippene går markant ned, blir utbetalingene mindre, men da vinner klimaet – og vi alle.
En slik idé fortjener noe mer enn å bli glemt i innboksen. Unnskyld, Erlend.
Inga kommentarer:
Skicka en kommentar