BLOKKUAVHENGIG ELLER BARE SENTRUMSPARTI?
(Kronikk i Bergens tidende)
(Kronikk i Bergens tidende)
Miljøpartiet de Grønne er et av flere partier som kan havne på vippen etter stortingsvalget til høsten. Partiet definerer seg selv som blokkuavhengig, men mange kan ha problemer med å forstå hva dette begrepet innebærer. Betyr det at MDG er et nytt sentrumsparti på linje med Venstre, Krf og Sp – eller ligger det noe annet i dette? Hvis ikke partiet skal bli klemt sammen (under sperregrensen) i et allerede tett sentrum, vil det ha egeninteresse av å utdype sin posisjon. Litt sosialdemokrati, litt liberalisme pluss en dose grønn teknologi er ikke godt nok for å skape en framtid for et nytt parti.
MDG holder landsmøte 19. - 21. mai, og partiet skal vedta et handlingsprogram for neste stortingsperiode. Vil programmet peke til høyre, til venstre, plassere partiet i sentrum, eller vil MDG klare å skape en ny grønn pol i det politiske landskapet? For partiet som vil bryte med 100 års økonomisk vekst, kan neppe begrense seg til å plukke politikk fra de andre partiene og dandere retten med økologisk persillekvast.
Fordelingen av partier på en akse fra venstre til høyre, rødt til blått, har strukturert vårt politiske landskap fra den franske revolusjon, og er en bærebjelke i demokratiet (i mange land ser vi de triste konsekvensene av utviskingen av denne aksen). Slik jeg ser det, innebærer ikke blokkuavhengighet en slik utvisking, men en tilføring av en ny dimensjon til det politiske landskapet. Dette er nødvendig siden både blått og rødt til nå har vært enige om en samfunnsmodell bygd på to sikkert uholdbare premisser (naturressursene er ubegrenset, og naturens evne til å bryte ned forurensing er ubegrenset), og én mer og mer tvilsom (målet med livet og samfunnet er økt forbruk).
Økofilsofen Sigmund Kvaløy introduserte derfor på 1970-tallet en ny akse i det politiske landskapet ved tegne inn de poliske hovedstrømningene, ikke langs én line, men i et triangel der hjørnene besto av en blå, en rød og en grønn pol. Partiene kunne da tegnes inn i denne modellen som en miks av de tre fargene. Hvis vi tenker å den grønne polen som en ny dimensjon i landskapet, som noe som bryter med både rødt og blått (og ikke bare er rødgrønt eller blågrønt), kan det bli lettere å forstå hva MDG mener med å være blokkavhengig. Blokkuavhengighet innebærer naturligvis en uavhengighet av de etablerte partiblokkene, men også noe mer; nye standpunkter som springer ut av erkjennelsen av at evig økonomisk vekst verken er mulig eller ønskelig.
Både i politiske og fagøkonomiske kretser har det de senere årene vokst fram en refleksjon rundt begrepet motvekst. Tanken stammer opprinnelig fra 1900-tallsfilsofen John Stuart Mill, som mente at den økonomiske veksten etterhvert ville gi et velstandsnivå der det ikke lenger ga noen gevinst å fortsette veksten. Da burde vi, mente han, gå over i en stasjonær økonomi. På 1970-tallet ble denne tanken tatt fram igjen, og begrepet null-vekst ble lansert. Vi forbruker og produserer nå dobbelt så mye som på 70-tallet, og forbruk og produksjon må derfor reduseres før vil kan komme til en tilstand av bærekraftig økonomisk stabilitet. Forutsatt teknologiske forbedringer som halverer det økologiske fotavtrykket pr. produsert enhet, må vi i rike land redusere forbruket vårt til halvparten og energiforbruket vårt med 80% hvis vi skal komme i økologisk balanse.
«Det er vår økologi, og deres», skrev den fransk-østerrikske filosofen André Gorz i et oppgjør med miljøpolitikk som begrenset seg til å løse miljøproblemene uten å stille spørsmålstegn ved det systemet som skaper problemene. Rene tekniske løsninger blir bare å forskyve problemene, hevdet han. Første generasjons biodrivstoff fra matplanter fører kanskje til lavere CO2-utslipp, men lar bilister konkurrere ut underernærte rundt matfatet, annen generasjons biodrivstoff fra trær har et elendig energiregnskap og fører til avskoging, tredjegenerasjons biodrivstoff fra genmodifiserte alger vil true livet i havet, og uansett vil enhver type massebilisme kreve enorme mengder ressurser, asfalt, areal, fylle gatene i byene osv. Kanskje må vi spørre om løsningen er utslippsfri massebilisme, eller om det er massebilismen som er problemet.
Innledningen til forslag til partiprogram for MDG i neste stortingsperiode er delt inn i kapitlene: Økologien som ramme for økonomien, Et ekte grønt skifte, mer demokratisk deltagelse, et varmere og mer inkluderende samfunn, og Solidaritet på vers av landegrenser. Et radikalt nytt politisk program eller svada som ethvert anstendig parti bør ha med i sine festtaler? Hvis det første er tilfelle, får vi et politisk program for motvekst, systemendring, overføring av makt fra storkapitalen til demokratisk valgte organer, mer samarbeid og mindre konkurranse, og en utjevning av levekårene mellom oss rike og verdens fattige. Uansett: grønn politikk i 2017 kav verken reduseres til tradisjonelt naturvern eller grønn teknologi.
Med utgangspunkt i slike mål, må Sigmund Kvaløys triangel tegnes på nytt slik at den grønne polen trekkes mot venstre. For hvis det er en økonomi der konkurranse om å skaffe seg mest mulig økonomiske goder er drivkraften, som truer kloden, må et grønt samfunn benytte seg av en del tradisjonelle røde virkemidler for å nå en bærekraftig stasjonær økonomi.
Fri flyt og frie markeder vil garantert ikke føre til redusert bruk av naturressurser og mindre forurensning. Og er det ikke heltene i dagens system, de som lykkes best, de rikeste, som utgjør den største trusselen mot klima, jordsmonn og verdenshav? Det er «de rike (som) ødelegger planeten», skriver den tidligere le Monde-journalisten Hervé Kempf – enten det dreier seg som økosystemer eller menneskesamfunn og demokrati. I alle fall slipper de ut mest CO2. Verdens 1% rikeste står for 40% av verdens utslipp!
På to viktige indikatorer på høyre – venstre-aksen vil en grønn politikk ligge markert til venstre: fordeling av rikdom, og fordeling mellom offentlig og privat rikdom. En bærekraftig verden med 9 milliarder mennesker i 2050 er bare mulig hvis de fattige får mer av ressursene og vi rike mindre, og utbygging av fellesgoder er uomvistelig mindre ressurskrevende enn økt privat forbruk.
Blokkuavhengighet innebærer derfor ikke, slik jeg ser det, at man kan være nøytral overfor høyre-venstre-aksen. Det innebærer heller at man tar inn over seg nye utfordringer, og innfører en ny dimensjon som tradisjonell høyre- eller venstrepolitikk ikke har tatt innover seg. En politikk som forkaster økonomisk vekst som mål for samfunnet, og økt forbruk som drivkraft for framskritt, utfordrer de tradisjonelle politiske prosjektene ved å sette spørsmålstegn ved verdier og forutsetninger som man har tatt for gitt langs hele linjen fra rødt til blått. Miljøpartiet de Grønnes plass i norsk politikk i årene som kommer, vil avhenge av om vi klarer å anskueliggjøre en vei mot et annerledes, bærekraftig samfunn, eller om vi blir enda ett detaljorientert sentrumsparti knust mellom blokkene.
Ole-Jacob Christensen, styremedlem i Oppland Miljøpartiet de Grønne
MDG holder landsmøte 19. - 21. mai, og partiet skal vedta et handlingsprogram for neste stortingsperiode. Vil programmet peke til høyre, til venstre, plassere partiet i sentrum, eller vil MDG klare å skape en ny grønn pol i det politiske landskapet? For partiet som vil bryte med 100 års økonomisk vekst, kan neppe begrense seg til å plukke politikk fra de andre partiene og dandere retten med økologisk persillekvast.
Fordelingen av partier på en akse fra venstre til høyre, rødt til blått, har strukturert vårt politiske landskap fra den franske revolusjon, og er en bærebjelke i demokratiet (i mange land ser vi de triste konsekvensene av utviskingen av denne aksen). Slik jeg ser det, innebærer ikke blokkuavhengighet en slik utvisking, men en tilføring av en ny dimensjon til det politiske landskapet. Dette er nødvendig siden både blått og rødt til nå har vært enige om en samfunnsmodell bygd på to sikkert uholdbare premisser (naturressursene er ubegrenset, og naturens evne til å bryte ned forurensing er ubegrenset), og én mer og mer tvilsom (målet med livet og samfunnet er økt forbruk).
Økofilsofen Sigmund Kvaløy introduserte derfor på 1970-tallet en ny akse i det politiske landskapet ved tegne inn de poliske hovedstrømningene, ikke langs én line, men i et triangel der hjørnene besto av en blå, en rød og en grønn pol. Partiene kunne da tegnes inn i denne modellen som en miks av de tre fargene. Hvis vi tenker å den grønne polen som en ny dimensjon i landskapet, som noe som bryter med både rødt og blått (og ikke bare er rødgrønt eller blågrønt), kan det bli lettere å forstå hva MDG mener med å være blokkavhengig. Blokkuavhengighet innebærer naturligvis en uavhengighet av de etablerte partiblokkene, men også noe mer; nye standpunkter som springer ut av erkjennelsen av at evig økonomisk vekst verken er mulig eller ønskelig.
Både i politiske og fagøkonomiske kretser har det de senere årene vokst fram en refleksjon rundt begrepet motvekst. Tanken stammer opprinnelig fra 1900-tallsfilsofen John Stuart Mill, som mente at den økonomiske veksten etterhvert ville gi et velstandsnivå der det ikke lenger ga noen gevinst å fortsette veksten. Da burde vi, mente han, gå over i en stasjonær økonomi. På 1970-tallet ble denne tanken tatt fram igjen, og begrepet null-vekst ble lansert. Vi forbruker og produserer nå dobbelt så mye som på 70-tallet, og forbruk og produksjon må derfor reduseres før vil kan komme til en tilstand av bærekraftig økonomisk stabilitet. Forutsatt teknologiske forbedringer som halverer det økologiske fotavtrykket pr. produsert enhet, må vi i rike land redusere forbruket vårt til halvparten og energiforbruket vårt med 80% hvis vi skal komme i økologisk balanse.
«Det er vår økologi, og deres», skrev den fransk-østerrikske filosofen André Gorz i et oppgjør med miljøpolitikk som begrenset seg til å løse miljøproblemene uten å stille spørsmålstegn ved det systemet som skaper problemene. Rene tekniske løsninger blir bare å forskyve problemene, hevdet han. Første generasjons biodrivstoff fra matplanter fører kanskje til lavere CO2-utslipp, men lar bilister konkurrere ut underernærte rundt matfatet, annen generasjons biodrivstoff fra trær har et elendig energiregnskap og fører til avskoging, tredjegenerasjons biodrivstoff fra genmodifiserte alger vil true livet i havet, og uansett vil enhver type massebilisme kreve enorme mengder ressurser, asfalt, areal, fylle gatene i byene osv. Kanskje må vi spørre om løsningen er utslippsfri massebilisme, eller om det er massebilismen som er problemet.
Innledningen til forslag til partiprogram for MDG i neste stortingsperiode er delt inn i kapitlene: Økologien som ramme for økonomien, Et ekte grønt skifte, mer demokratisk deltagelse, et varmere og mer inkluderende samfunn, og Solidaritet på vers av landegrenser. Et radikalt nytt politisk program eller svada som ethvert anstendig parti bør ha med i sine festtaler? Hvis det første er tilfelle, får vi et politisk program for motvekst, systemendring, overføring av makt fra storkapitalen til demokratisk valgte organer, mer samarbeid og mindre konkurranse, og en utjevning av levekårene mellom oss rike og verdens fattige. Uansett: grønn politikk i 2017 kav verken reduseres til tradisjonelt naturvern eller grønn teknologi.
Med utgangspunkt i slike mål, må Sigmund Kvaløys triangel tegnes på nytt slik at den grønne polen trekkes mot venstre. For hvis det er en økonomi der konkurranse om å skaffe seg mest mulig økonomiske goder er drivkraften, som truer kloden, må et grønt samfunn benytte seg av en del tradisjonelle røde virkemidler for å nå en bærekraftig stasjonær økonomi.
Fri flyt og frie markeder vil garantert ikke føre til redusert bruk av naturressurser og mindre forurensning. Og er det ikke heltene i dagens system, de som lykkes best, de rikeste, som utgjør den største trusselen mot klima, jordsmonn og verdenshav? Det er «de rike (som) ødelegger planeten», skriver den tidligere le Monde-journalisten Hervé Kempf – enten det dreier seg som økosystemer eller menneskesamfunn og demokrati. I alle fall slipper de ut mest CO2. Verdens 1% rikeste står for 40% av verdens utslipp!
På to viktige indikatorer på høyre – venstre-aksen vil en grønn politikk ligge markert til venstre: fordeling av rikdom, og fordeling mellom offentlig og privat rikdom. En bærekraftig verden med 9 milliarder mennesker i 2050 er bare mulig hvis de fattige får mer av ressursene og vi rike mindre, og utbygging av fellesgoder er uomvistelig mindre ressurskrevende enn økt privat forbruk.
Blokkuavhengighet innebærer derfor ikke, slik jeg ser det, at man kan være nøytral overfor høyre-venstre-aksen. Det innebærer heller at man tar inn over seg nye utfordringer, og innfører en ny dimensjon som tradisjonell høyre- eller venstrepolitikk ikke har tatt innover seg. En politikk som forkaster økonomisk vekst som mål for samfunnet, og økt forbruk som drivkraft for framskritt, utfordrer de tradisjonelle politiske prosjektene ved å sette spørsmålstegn ved verdier og forutsetninger som man har tatt for gitt langs hele linjen fra rødt til blått. Miljøpartiet de Grønnes plass i norsk politikk i årene som kommer, vil avhenge av om vi klarer å anskueliggjøre en vei mot et annerledes, bærekraftig samfunn, eller om vi blir enda ett detaljorientert sentrumsparti knust mellom blokkene.
Ole-Jacob Christensen, styremedlem i Oppland Miljøpartiet de Grønne
Inga kommentarer:
Skicka en kommentar