Stein P. Aasheim:

FLYTT TILBAKE TIL START

eller

EKKOET FRA 1800-TALLET

«..halve Norge skal ikke bli et museum skriver kommentator Astrid Meland i VG. Mens Trygve Hegnar har «Grådige samer» som tittel på lederen sin i Finansavisa. Tekstene er en blåkopi av retorikk og holdninger fra 1800-tallet. Den gang var det heller ingen framtid for «den laverestaaende lappiske race». Det er bare rettskrivingen som har endret seg på 150 år: «Civilisationen er ubarmhjertig. Med sin damp og elektricitet slaar den de svagere racer til jorden uden hensyn.» skrev Yngvar Nielsen i DNTs årbok 1900. Det var en naturlov som Trygve Hegnar sikkert kan underskrive på: «Vi kan ikke la samene herje med oss.»...«Det er på tide å sette samene på plass» (Sitat Hegnar, for den som blir forvirret om hvilket århundre det er skrevet i.)

Meland mener vi kan løse problemene på Fosen med å gi samene penger i stedet for beiteland. «Det vil lønne seg». Det var som kjent en effektiv metode i det ville vesten. Det lønnet seg også der – for noen. «Avbøtende tiltak», heter det i dag. «Halve Norge skal ikke bli et museum», skriver hun. En annen aviskommentator formulerte det slik i Dagbladet i 1885: «Lapperne er en hendøende Nation; om ikke lang Tid vil deres Tilværelse tilhøre historien.» Den gang ble de faktisk plassert på museum. Eller like gjerne i dyreparker, som «uforfalskede naturmennesker». Hva med å blåse liv i den praksisen? For et tillegg i billettprisen kunne til og med «the most fearful person touch them with the greatest confidence.» Opp til 30.000 mennesker om dagen betalte inngangspenger for å beskue samene fra Nordkalotten i Hamburg. For en fantastisk forretningsidé, Hegnar. Det er klart det bidrar til større verdiskapning enn om de samme naturmenneskene skal fortsette å surre rundt i fjellet som museale anakronismer sammen med reinsdyrene sine. Hva tjener de egentlig? spør Hegnar med dårlig skjult sarkasme.

Jeg hører reaksjonen allerede. De kommer til å si at jeg overdriver. Selvfølgelig skal vi ha plass til reindrifta, samenes viktigste kulturbærer. Men ikke for enhver pris liksom. Bare hvis det ikke koster for mye. Det får være grenser. Hvis det blir for dyrt, får de heller flytte på museum, der de altså egentlig hører hjemme.

Det samme poenget – hva er det som lønner seg? - så byråkratene i Nærings- og handelsdepartementet under konflikten mellom reindrifta og gruvevirksomhet i Repparfjord i 2013: «Det er i slike tilfeller naturlig å se nærmere på bidraget til verdiskapingen også fra reindriften.» De lo seg sikkert skakke av sitt eget poeng, byråkratene. Samiske «verdier» mot verdien av en kobbergruve liksom. Rått parti. Den som genererer minst omsetning blir «slaat til jorden uden hensyn».

«Bruker ikke samer strøm?» «Skal ikke alle bidra i det grønne skiftet?» Hva slags «bærekraft» og «grønt skifte» er dét - hvis vi ikke har plass til de grønneste og mest bærekraftige delene av landet og kulturen vår? Reindrifta må innskrenke seg, eventuelt plasseres i et museumsmonter, fordi beite- og kalvingslandet skal brukes til bærekraft - !

Jeg kommer altså rett fra indre Finnmark, hvor jeg har vaset rundt mellom vinterbeitene til Sara, Eira, Buljo og Hætta m.fl. på Østvidda. Det er absurd at det er dette folket og dette levesettet som beskyldes for å stå i veien for det grønne skiftet. Det er absurd utover enhver logikk at det ikke skal være plass til reinsdyrnomader i en verden som skal ta større hensyn til natur, miljø og bærekraft.

Det er absurd at det er denne livsstilen og dette folket som beskyldes for å være grådige og herje med storsamfunnet. (Jovisst finnes eksempler på overbeiting, det finnes eksempler på at reindrifta har gjort seg avhengig av soya fra Brasil. Ja, det argumenteres usaklig også blant reindriftssamer, og ja, det er bare en brøkdel av samene som er involvert i reindrifta. Hva med det?)

Verdiskapningen som Hegnar er opptatt vil sikkert øke hvis reindriftssamene blir plassert i museet til Meland. Her kan man ta inngangspenger, Buljo og Sara kan stå på parkeringsplassen med et par reinsdyr og joike. De slipper problemene med at beitet iser ned på Geassàgiellas og skuteren kjører seg fast ved Ruvzajohka, lønna overgår slaktevekten på den gamle flokken, de har pensjonsordning, fri annen hver helg, og det kildesorteres i restauranten for at museet skal være bærekraftig. Den grønne strømmen kommer fra de bærekraftige vindmøllene som dekker de gamle sommerbeitene.

Og Trygve Hegnar ville ha vært fornøyd med at samene hadde sluttet å herje med oss. Han kunne ha inkludert museumstilbudet til hurtigrutegjestene sine, og verdiskapningen vil ha steget ytterligere. Men ville det ha vært et rikere samfunn?

Det er en fattig nasjon som ikke har plass til reinsdyrnomader fordi det ikke lønner seg. Eller: Hvilke verdier er det egentlig som vil lønne seg til slutt? Hva slags «verdier» er det vi ønsker å bygge dette samfunnet vårt på? Er det en ide å begynne i den enden?

(Illustrasjonene: Hurtigrutas versjon av samekulturen og virkeligheten, slik den fortonet seg under skillinga øst for Vuollosjohka sist onsdag.)