Arne-Wilhelm Theodorsen: -
"Reindriftas utfordringer også i Tromsø
Å være lokalpolitiker betyr å bry seg om kommunens innbyggere; høre om deres utfordringer og lytte til deres syn og meninger.
I kjølvatnet av «Fosen-saken» besøkte en mini-delegasjon fra Tromsø MDG, under ledelse av Barbara Vögele (leder av kommunestyregruppa) , reineieren Reiulf Aleksandersen. Har har siida sør på Kvaløya i Tromsø kommune , mens en annen reineier driver nord på Kvaløya (Kvaløya er ei stor øy; fastlandsnorges femte største og på mer enn 700 kvadratkilometer) .
Reiulf har veldig bra sommerbeite i dalene og eidene som skjærer gjennom landskapet på Sør-Kvaløya. På vinteren kan disse områdene ikke brukes; det er nokså alpint med til dels enorme snømengder og stor skredfare i områdene som reinen kunne ha beveget seg i. Vinterbeitet er derfor helt sør på Kvaløya, i området som kalles Kvitfjell – Raudfjell.
Eller rettere sagt; vinterbeitet var i dette området. I 2017 ble det etablert en stor vindpark med over 67 vindturbiner i vinterbeiteområdet (hvorfor heter det vindpark, forresten. Det er jo mer blitt en ørken enn en park!). Pga. av ofte forekommende nedising på rotorbladene er det stor fare for iskast fra disse. En isklepp kan veie et par kilo og er livsfarlig både for folk og dyr, dersom de skulle bli truffet av et slikt prosjektil. Slik vinterværet er langs kysten, med vekslende kulde og fuktighet, så er dette nærmest et daglig problem. Reiulf er derfor nødt til å holde reinen heilt borte fra turbinene. Det gjør han med å fore reinen opptil flere ganger pr. dag gjennom hele vintersesongen i et område som ligger litt sør for «vindørkenen».
Som en følge av disse – og andre forhold – er kraftprodusenten (som eies hovedsakelig av et tysk pensjonsfond) nødt til å forholde seg til en rekke betingelser og bestemmelser. Det er imidlertid nesten alltid ei hake ved alle disse ( er det noen som har hørt om «Catch 22» ?) og betingelsene kan tolkes og tolkes – ikke til samisk reindrift, men vekk fra samisk reindrift. I dette spillet blir reineieren og hans familie mest som David i kamp med Goliat, som har både administrasjon og advokater og byråkrater som kan uthule nærmest enhver bestemmelse. Og bedre blir det kanskje ikke når «Norges Vassdrags- og Energidirektorat», NVE, ofte fungerer som en pådriver for utbyggingsinteresser mer enn en nøytral kontrollinstans. Den lille reindriftsfamilien blir enda mindre når de må forholde seg til direktoratet og andre offentlige instanser også.
Det er derfor vanskelig, veldig vanskelig, for reineieren å drive med flokken sin på Sør-Kvaløya. Området har vært reinbeiteland i lang tid, det er ingen tvil om det. Når det så blir vedtatt utbygginger som begrenser - eller umuliggjør- bruken av dette beitelandet, så blir det enda vanskeligere. Enda verre når det i tillegg kommer såkalte kumulative effekter; kraftlinjer, planert om store hyttebyer, arbeidsveier osv. Det blir vanskeligere og vanskeligere med tradisjonell reindrift.
Reineieren ønsker å drive tradisjonelt; dvs. la reinen beite ute på naturens karrige, men livgivende vekster, i stedet for å drive med omfattende foring og gjeting fra dag til dag. Han har derfor bedt om at turbinene stanses i de perioder hvor det er mest krevende. Dette har kraftselskapet avvist. Så har han også bedt om støtte fra kraftselskapet til foring og gjeting av flokken, men også det blir avvist. Driftsøkonomien blir mer og mer marginal, arbeidsoppgavene blir nærmest uoverkommelige, og grunnlaget for drifta blir mer og mer truet.
Hva kan så vi, MDG i Tromsø, gjøre for at det skal bli mulig for en reineier som Reiulf å drifte i pakt med naturlige forutsetninger og tradisjoner? Kan vi i det hele tatt gjøre noe for å hindre at han rett og slett må gi opp og at reindriftssamer nok en gang blir fordrevet fra området ? (det har skjedd før, men da var det andre grunner til at samer nærmest ble tvangsflytta til Nord-Sverige)
For det første; det er viktig å høre på hva reineieren har å si. Han ga sterkt uttrykk for at han ikke akkurat var nedløpt av politikere som ville høre på han , og han satte stor pris på at vi brukte en formiddag til å høre hans fortelling for å prøve og forstå . For det andre må vi bringe spørsmålet om hva kommunen kan gjøre for å hjelpe «David» i hans kamp mot kjempen. «Fosen-dommen» reiser jo viktige spørsmål om hvordan storsamfunnet skal forholde seg til tradisjonell urfolks-kulturnæring, men det gjelder kanskje i større grad om hvordan man skal forholde seg til nye inngrep enn hvordan man skal reparere gamle. Men aller mest kan kanskje kommunen være en støtte når en liten aktør møter internasjonal storkapital som har topp både kompetanse og erfaring når det gjelder å fortolke regelverk og vri seg unna pålegg og forordninger. Dette er store virksomheter som når det kommer til stykket i hovedsak ser bort fra alle intensjoner og heller trekker fram det som står med små skrift i alle hyllemeter med dokumenter og avtale; avtaler som egentlig skal sikre at reindrifta kan fortsette sin virksomhet. I praksis gjør de det nærmest umulig."
I kjølvatnet av «Fosen-saken» besøkte en mini-delegasjon fra Tromsø MDG, under ledelse av Barbara Vögele (leder av kommunestyregruppa) , reineieren Reiulf Aleksandersen. Har har siida sør på Kvaløya i Tromsø kommune , mens en annen reineier driver nord på Kvaløya (Kvaløya er ei stor øy; fastlandsnorges femte største og på mer enn 700 kvadratkilometer) .
Reiulf har veldig bra sommerbeite i dalene og eidene som skjærer gjennom landskapet på Sør-Kvaløya. På vinteren kan disse områdene ikke brukes; det er nokså alpint med til dels enorme snømengder og stor skredfare i områdene som reinen kunne ha beveget seg i. Vinterbeitet er derfor helt sør på Kvaløya, i området som kalles Kvitfjell – Raudfjell.
Eller rettere sagt; vinterbeitet var i dette området. I 2017 ble det etablert en stor vindpark med over 67 vindturbiner i vinterbeiteområdet (hvorfor heter det vindpark, forresten. Det er jo mer blitt en ørken enn en park!). Pga. av ofte forekommende nedising på rotorbladene er det stor fare for iskast fra disse. En isklepp kan veie et par kilo og er livsfarlig både for folk og dyr, dersom de skulle bli truffet av et slikt prosjektil. Slik vinterværet er langs kysten, med vekslende kulde og fuktighet, så er dette nærmest et daglig problem. Reiulf er derfor nødt til å holde reinen heilt borte fra turbinene. Det gjør han med å fore reinen opptil flere ganger pr. dag gjennom hele vintersesongen i et område som ligger litt sør for «vindørkenen».
Som en følge av disse – og andre forhold – er kraftprodusenten (som eies hovedsakelig av et tysk pensjonsfond) nødt til å forholde seg til en rekke betingelser og bestemmelser. Det er imidlertid nesten alltid ei hake ved alle disse ( er det noen som har hørt om «Catch 22» ?) og betingelsene kan tolkes og tolkes – ikke til samisk reindrift, men vekk fra samisk reindrift. I dette spillet blir reineieren og hans familie mest som David i kamp med Goliat, som har både administrasjon og advokater og byråkrater som kan uthule nærmest enhver bestemmelse. Og bedre blir det kanskje ikke når «Norges Vassdrags- og Energidirektorat», NVE, ofte fungerer som en pådriver for utbyggingsinteresser mer enn en nøytral kontrollinstans. Den lille reindriftsfamilien blir enda mindre når de må forholde seg til direktoratet og andre offentlige instanser også.
Det er derfor vanskelig, veldig vanskelig, for reineieren å drive med flokken sin på Sør-Kvaløya. Området har vært reinbeiteland i lang tid, det er ingen tvil om det. Når det så blir vedtatt utbygginger som begrenser - eller umuliggjør- bruken av dette beitelandet, så blir det enda vanskeligere. Enda verre når det i tillegg kommer såkalte kumulative effekter; kraftlinjer, planert om store hyttebyer, arbeidsveier osv. Det blir vanskeligere og vanskeligere med tradisjonell reindrift.
Reineieren ønsker å drive tradisjonelt; dvs. la reinen beite ute på naturens karrige, men livgivende vekster, i stedet for å drive med omfattende foring og gjeting fra dag til dag. Han har derfor bedt om at turbinene stanses i de perioder hvor det er mest krevende. Dette har kraftselskapet avvist. Så har han også bedt om støtte fra kraftselskapet til foring og gjeting av flokken, men også det blir avvist. Driftsøkonomien blir mer og mer marginal, arbeidsoppgavene blir nærmest uoverkommelige, og grunnlaget for drifta blir mer og mer truet.
Hva kan så vi, MDG i Tromsø, gjøre for at det skal bli mulig for en reineier som Reiulf å drifte i pakt med naturlige forutsetninger og tradisjoner? Kan vi i det hele tatt gjøre noe for å hindre at han rett og slett må gi opp og at reindriftssamer nok en gang blir fordrevet fra området ? (det har skjedd før, men da var det andre grunner til at samer nærmest ble tvangsflytta til Nord-Sverige)
For det første; det er viktig å høre på hva reineieren har å si. Han ga sterkt uttrykk for at han ikke akkurat var nedløpt av politikere som ville høre på han , og han satte stor pris på at vi brukte en formiddag til å høre hans fortelling for å prøve og forstå . For det andre må vi bringe spørsmålet om hva kommunen kan gjøre for å hjelpe «David» i hans kamp mot kjempen. «Fosen-dommen» reiser jo viktige spørsmål om hvordan storsamfunnet skal forholde seg til tradisjonell urfolks-kulturnæring, men det gjelder kanskje i større grad om hvordan man skal forholde seg til nye inngrep enn hvordan man skal reparere gamle. Men aller mest kan kanskje kommunen være en støtte når en liten aktør møter internasjonal storkapital som har topp både kompetanse og erfaring når det gjelder å fortolke regelverk og vri seg unna pålegg og forordninger. Dette er store virksomheter som når det kommer til stykket i hovedsak ser bort fra alle intensjoner og heller trekker fram det som står med små skrift i alle hyllemeter med dokumenter og avtale; avtaler som egentlig skal sikre at reindrifta kan fortsette sin virksomhet. I praksis gjør de det nærmest umulig."
Inga kommentarer:
Skicka en kommentar