Une Bastholm:

 I dag er det 20 år siden det grusomme, rasistiske drapet på Benjamin Hermansen. Jeg var, som Benjamin, 15 år da han ble drept av nynazister på Holmlia på grunn av hudfargen han ble født med. Jeg husker hvor sjokkert jeg ble over at noe sånt kunne skje i Norge. At en tilfeldig gutt på min alder kunne bli angrepet med kniv, bare for hvordan han så ut. Det var så skremmende.

Jeg husker heldigvis også den folkelige mobiliseringen mot rasisme og nynazisme. Selv gikk jeg i fakkeltog sammen med andre politiske aktive ungdommer en kald vinterkveld i Bodø. Drapet ble en vekker for meg og hele min generasjon: Rasismen var reell og livsfarlig, også i Norge.

Hvem ville Benjamin med det varme smilet vært i dag? Smittesituasjonen tillater ikke store fysiske markeringer for han og alle hans nærmeste i år, men det betyr ikke at vi glemmer. Han er i tankene våre. Dessverre tenker jeg også på hvorfor vi ikke har fått bukt med rasismen, 20 år etter hele Norge viste vår avsky. For det er vanskelig å se at det har blitt mindre rasisme i Norge siden da. Det føles egentlig motsatt.

I Elverum valgte en somalisk-norsk familie i fjor å flytte etter år med trakassering. Fra Lillesand har det nylig kommet historier og eksempler på hvordan ungdommer bruker rasistiske ord i en sak med konflikt og mobbing. Noen slike saker bobler jevnlig til overflaten og får oppmerksomhet i media, i tillegg til sakene der rasismen fører til drap og terror.

Men historiene folk fortalte da Black Lives Matter-bevegelsen skapte debatt i Norge, viste at det vi vanligvis hører om bare er toppen av isfjellet. “Hverdagsrasisme” er for mange et passende uttrykk, fordi de jevnlig og ofte opplever rasisme. Samtidig er det et dårlig uttrykk, for rasisme skal ikke være hverdagslig! Det skal være oppsiktsvekkende og sjokkerende, og slås ned på. Er du selv hvit i huden, er du del av majoriteten i Norge og har kanskje aldri trengt å forholde seg til rasisme selv. Når du tenker at en slengbemerkning var uskyldig, er det sannsynligvis derfor.

For all rasisme henger sammen, fra “hverdagslig” til grov. All dehumanisering senker terskelen for andre som er villige til å gå lengre. Han med de litt drøye vitsene legitimerer hun som sprer hat på internett, som igjen gir næring til han som hetser folk på gata. Ytterst finner vi de som tyr til vold. Mange ensomme unge med ekstreme holdninger søker nå for tiden til nettet, hvor de sitter i lukkede fora og får bekreftet meningene sine, kombinert med vanvittige konspirasjonsteorier og voldsforherligelse. Jo flere som aksepterer og alminneliggjør rasistiske holdninger, desto flere vil søke til en ekstrem variant av det samme.

Ingen fødes med rasistiske holdninger eller vokabular, det læres. Av foreldre, i skolegården, på internett. Av politikere som sprer fordommer og klistrelapper, og lager oppdiktede skiller mellom “oss” og “dem”. Vi voksne har et stort ansvar for å snakke med barna om rasisme, så de unge vet hvordan en gjenkjenner det og har et sted å komme for å ta opp det de opplever og observerer. Og vi som er folkevalgte politikere - ja, puh, det burde vært unødvendig å si at vi har et ekstra ansvar for ordene vi bruker og kategoriene vi trer over hodet på folk.

Denne uka er vi mange som minnes Benjamin. Men kampen mot rasisme vinnes ikke med markeringer på enkeltdager, eller med tekster på Facebook. Den vinnes litt og litt, her og der. Du bidrar hver gang du sier ifra når noen bruker nedsettende ord. Når du konfronterer råtne holdninger, selv om det er lettest å la være. Når du tør å være den motvekten. På festen, på jobben, eller nå om dagen: på Messenger, Zoom, Facebook, Instagram, TikTok, Snapchat... ja, der vi ferdes og snakkes.

Det holder ikke å ikke være rasist - vi må være aktive antirasister. Det handler ikke om å akseptere noen krenkede følelser eller ei. Det handler om frihet fra strukturell diskriminering og hat - et hat som vi vet kan være livsfarlig.