Frode Solbakken skriver:

 Har fått lov å bidra med "Helgetanker" i Rana Blad.

Det bestefar fortalte

Noen minner brenner seg fast. Som guttunge lekte jeg ute i hagen hos bestemor og bestefar da jeg hørte en ubestemmelig lyd nede fra elva. Jeg strakk hals og forsøkte å finne ut hva som foregikk. Plutselig skjøt en sølvtorpedo opp av vannet, vred seg rundt i lufta og landet på breisida med et kjempeplask. En laks!

Bestefar pleide å ro etter laksen. Lange, seige åretak dro båten framover i strømmen med en sluk hengende etter. Tante Anna fiska dag og natt i sommerferien sin. Fangsten var såpass god at vi hadde eget røykeri. Laks var et naturlig innslag i kosten sommerstid. Bestefar var riktignok misfornøyd med tilstanden i elva. Etter reguleringa var det mindre fisk enn før. Han fortalte om tida da han var ung. Da var det mye enklere å få fisk. Arbeidsfolket som tok seg jobb på gårdene langs Røssåga i slåttonna sørget for at de hadde avtaler om hvor ofte de kunne få servert laks. Ellers ble det laks hver dag. Det var gratis mat bøndene lett kunne skaffe til veie. Slik var det ikke lenger. Laksen kom tilbake til elva hver sommer, men i langt mindre mengder enn før.

I dag er det forbudt å slå i hjel storlaks i Røssåga. Tilstanden for laksebestanden er så dårlig at det meste av fisket er såkalt «fang-og-slipp». Fiskerne som er så heldige å få en storlaks tar bilde av den før de setter den tilbake i elva. Håpet er at laksen skal leve videre, formere seg og bidra til at bestanden overlever. Det er en trist historie, men stemninga langs elva en sommerkveld er god. Kanskje fordi få vet hvordan det var før, og hvilken vei utviklinga har gått de siste 100 åra. Marinbiologen Daniel Pauly skrev i 1995 en kort artikkel om temaet som siden har fått stor betydning. Han kalte fenomenet «shifting baseline syndrome». Kort forklart kan vi si at hver generasjon konstruerer sin egen målestokk som de vurderer naturmiljøet rundt seg etter. Men vi glemmer å ta hensyn til hvordan verden var før vår egen tid. Vi forandrer verden, men enser det ikke fordi vi ikke vet hva vi forandrer den fra.

Noen lange tidsserier med data har vi. En del bilder finnes. Bildet som illustrerer denne teksten eksisterer fordi en sommergjest tok det. Ingen hjemme hos oss syntes laksefisket var så usedvanlig at det ble spandert kostbar film på å dokumentere det. Opplysningene om naturens rikdom i tidligere tider er ofte anekdotiske og derfor lett å avvise som uvitenskapelige. Men holdninger endres og forståelsen av hva som må gjøres øker. 2021 markerer starten på FNs tiår for naturrestaurering. FNs naturpanel vektlegger tradisjonskunnskap som viktig for å finne veien ut av natur- og klimakrisen. Her hjemme er tradisjonskunnskap inkludert som et moment i Naturmangfoldloven. Og etter 15 års innsats av frivillige under fanen «fisk trenger vann» ser det ut til at laksen i Røssåga går en noe lysere framtid i møte.

Jeg håper alle får en fin helg og kanskje låner øre til en jakt- eller fiskehistorie fra gamle dager. Det du tror er gamle folks skrøner, er neppe det.