Det er planlagt at kommisjonen, som ledes av Dagfinn Høybråten og ellers består av elleve fagpersoner, vil avgi rapport til Stortinget i 2022. Nå pågår det store arbeidet med å samle inn folks fortellinger fra fornorskningstiden. Kommisjonen reiser rundt for å presentere sitt arbeid; denne uken har kommisjonsmedlem Ivar Bjørklund for eksempel besøkt Várdobáiki samisk senter i Tjeldsund. Samtidig oppfordrer de folk til å sende inn fortellinger som brev eller lydopptak, eller man kan be om å bli intervjuet.
Forfatteren og dramatikeren Siri Broch Johansen/Juho-Sire, som har tatt til seg et samisk etternavn hennes slekt mistet i fornorskningen, har møtt oppfordringen med debattboken Brev til kommisjonen. Den utkom i norsk- og samiskspråklig utgave i høst. I 70 korte brev skriver hun om det samiskes plass i hennes liv og familie, samtidig som hun hele veien har blikk for det norske samfunnets forhold til samer; boken diskuterer også selve mandatet til Sannhets- og forsoningskommisjonen.
Tospråklighetens bindestrek. Broch Johansen/Juho-Sire forteller om hvordan hun, som er født i 1967 og vokste opp i Tana, først lærte samisk i voksen alder. Med norsk mor og samisk far ble samisk aldri hjemmespråk i hennes familie, selv om de vokste opp med en tydelig samisk identitet. Å lære et nytt språk som voksen har kostet tid og krefter: I flere år har Broch Johansen/Juho-Sire viet livet til samiske språkstudier, som har gått på bekostning av andre talenter og interesser.
«Jeg er rasende», skriver hun, «fordi jeg har vært nødt til å bruke alle disse åra på språket, i stedet for å bruke dem på å skrive og bli en virkelig dyktig forfatter.» Dette perspektivet er på en måte selvsagt; den samiske litteraturen eksisterer ikke bare i et lite språkområde, men i et amputert språkområde. Likevel er setningen like øyeåpnende og overraskende som den er selvsagt, i den grad at det nærmest gjør meg flau.
Samiskkompetansen har gjort Broch Johansen/Juho-Sire i stand til å virke som samisklærer og ikke minst gi språket tilbake til sin datter, som har vokst opp som tospråklig: «Da jeg vokste opp, var jeg født til å bli tospråklighetas punktum i vår slekt. Jeg er blitt en bindestrek.» Men veien til å som enkeltperson kunne gi språket videre, er ikke hovedsaken i disse brevene. Forfatterens erfaringer fungerer som springbrett for større refleksjoner omkring det samiske samfunnet, og i særdeleshet omkring språket.
Broch Johansen/Juho-Sire tar blant annet opp en debatt som har vært ømtålig i det samiske samfunnet, nemlig spørsmålet om hvorvidt norskspråklige samer – altså samer som (som følge av fornorskningen) ikke behersker samisk – i inkluderingens navn skal få kreve at samiskspråklige skal slå over til norsk så fort de er i nærheten.
Saken er brennbar fordi den berører hierarkiene innad i det samiske samfunnet, der samisk ansees som bedre enn norsk, men samtidig rører ved forskjellene mellom majoritetsbefolkningen og minoriteten, der Sápmi ligger under for Norge, også språklig. Broch Johansen/Juho-Sire argumenterer for bruk av samisk der det er mulig. Uten språket, intet folk, skriver hun, og viser til at de samiske tradisjonene «nyfødte samer» som nettopp har oppdaget sin samiske tilhørighet vil ta tilbake, ikke hadde eksistert om ikke andre hadde tviholdt på sin samiske identitet, sitt språk og sine normer.
Usynlige morsmålsanalfabeter. Sett utenifra, det vil si fra et norsk ståsted, kan Broch Johansen/Juho Sires sinne mot de «stakkars» norskspråklige samene, som ifølge henne inntar offerrollen, virke oppjaget og urettferdig. Er det ikke grusomt å ha blitt fratatt sin samiske historie, og så kanskje bli møtt med hån fra det samiske miljøet, med tilnavn som «plastikksame», slik Ruth Bech forteller om i en sak Broch Johansen/Juho-Sire refererer fra TV 2? Men poenget er ikke å ugyldiggjøre disse erfaringene. Broch Johansen/Juho Sire vil snarere vise hvordan disse fortellingene fra norskspråklige samer inngår i bildet av det samiske, slik det blir tegnet i norske medier.
Brevenes påstand, som godt kunne vært begrunnet med grundigere undersøkelser, men like fullt umiddelbart fremstår troverdig, er at «fornorska samer» får mer taletid, mer plass og mer forståelse i mediene fordi de rett og slett er likere og mer gjenkjennelige for norske journalister. Det finnes også andre ofre for fornorskning, som man ikke hører like mye om. Samiske morsmålsanalfabeter, folk som har vokst opp med samisk som førstespråk, men aldri har fått lære å lese og skrive samisk, er langt mer usynlige enn de som senere i livet oppdager at de er blitt snytt for et språk og en identitet. Som Broch Johansen/Juho Sire skriver, er dette eldre mennesker som ofte er flaue over å ikke kunne skrive og lese sitt eget språk, de føler seg dumme og har ingen snarvei til medienes søkelys.
Som tidligere leder for Tana samiske språksenter har Broch Johansen/Juho Sire arbeidet for tiltak for denne gruppen, men språksenteret har ikke lyktes med å skaffe midler til å dekke tapte arbeidsinntekter for slike kursdeltagere. Samisktalende som ikke har fått lære å skrive og lese sitt eget språk, må sees som et stort ressurstap, og som en av de tydeligste ettervirkningene av fornorskningen.
Stengte grenser. Det samiske språket er kjernen i Brev til kommisjonen, men de springende og ofte muntlige brevene tar opp alt fra voldtektskultur i samiske samfunn til forsøk på å svekke nasjonalfølelsen og ikke felle tårer når nordmenn vinner skirenn på tv. Det kan høres komisk ut, med det ligger et stort alvor i å lære seg at samer ikke er «Norges eget urfolk», ja, at det faktisk forholder seg slik: «Norge er vår egen kolonist.»
Noen av Broch Johansen/Juho Sires brev tar opp tematikken der maktforholdet mellom Norge og Sápmi er tydeligst, nemlig forvaltningen av landområder. Hun skriver om nyere industriutbygging som står i strid med reindriftsnæringen, og dedikerer også et brev til poeten Paulus Utsi (1918-1975), som ble født i Lyngen i Troms, der hans familie hadde sommerbeite frem til den nye reinbeitekonvensjonen mellom Norge og Sverige ble satt i 1919. Mange svenskregistrerte samer mistet da retten til sommerbeite i Norge fordi norske jordbrukere trengte beiteområdene. Utsis familie ble tvangsflyttet til Jokkmokk.
Slike tvangsforflytninger skildres i en annen samisk utgivelse fra i år, Herrarna satte oss hit. Om tvängsförflyttningarna i Sverige av Elin Anna Labba, som denne uken ble nominert til den svenske Augustprisen. Der Brev til kommisjonen er personlig og full av armer og ben, byr Herrarna satte oss hit på en mer klassisk historiefortelling. Labba kommer selv fra en familie som ble tvangsflyttet fra Finnheia i Troms. Basert på over hundre intervjuer, bilder, brev, juridiske dokumenter, dikt og annet kildemateriale skriver hun om både sin og andre familier som ble tvangsflyttet fra Karesuando-området i Sverige.
Sørgelige skjebner. Labba skildrer familienes siste ferd ut av Norge, som mange forlot uten å vite at de ikke ville få komme tilbake. Da sommerbeitene i Norge stengte, bestemte svenske myndigheter at flere familier måtte flyttes videre sørover, for slik å få regulert reintallene. De som først nektet, ble truet med nedslakting av familiens reinflokker.
Fortellingene Labba har konstruert ut ifra arkivmateriale og intervjuer, følges av fotografier og faksimiler, samt direkte utdrag fra intervjuer og vitnesbyrd. Stilen er fattet, men boken oppleves både slående og usigelig trist. Det er ikke mange lyspunkter i fortellingene om reinflokker som, innstilt på sin årlige vandring, snur tvert om og går tapt på ferden sørover, slik at familiene mister livsgrunnlaget. Eller om barnebarnet som gjengir Ánne Márjá Ommas rømning fra eldrehjemmet mot slutten av livet, der hun utstyrt med ryggsekk og stav tok fatt på veien til Senja fordi hun ville hjem.
Mange av dem som ble tvangsforflyttet, er i dag døde. De må ikke bli glemt. Det historiske materialet Labba presenterer er ikke bare en del av et «mørkt kapittel i Sveriges historie», som det svenske forlaget skriver i sin omtale av boken. Det er også en lite påaktet del av norsk historie. I området Labbas egen familie hadde sommerbeite, Finneheia utenfor Tromsø, har det lenge vært planlagt oppført en alpinlandsby som sto i strid med både dagens reindriftsnæring i området og eldre samiske kulturminner.
30. september i år stemte kommunestyret i Tromsø nei til utbyggingen, men saken er likevel talende for samisk historie, der det igjen og igjen dreier seg om land og usynlighet. Det er ikke som et sårt tiltrengt tillegg til svensk eller norsk historie Labbas bok får sin berettigelse, men som samisk historieskriving: «Den [samiska historien] är små skillnader i vegetationen, en vag förhöjning i marken, kåtor som har bränts ned. Vår berättelse är skylten som ingen satte upp, kapitlet som aldrig ryms i historieboken.»
Blindsone. I Brev til kommisjonen skriver Broch Johansen/Juho Sire at den som vil være samisk, også må ta den samiske smerten innover seg. Det holder ikke å bare feire det samiske. Det kan høres voldsomt ut, og noen av holdningene Broch Johansen/Juho Sire forfekter, som synet på koftetradisjonen, forvaltes åpnere av den yngre samiske generasjonen.
Men jeg forstår motstanden mot å la den samiske identiteten bli et smykke man pynter seg med, uten å gjøre arbeidet som hører med. Selv meldte jeg meg inn i Sametingets valgmanntall for ti år siden, på det grunnlag at jeg har en oldemor med samisk som morsmål. Jeg skrev under på at jeg følte meg som same, slik man må for å melde seg inn, men jeg nølte. Jeg tenkte på innmeldingen som en anerkjennelse av en arv som har gått tapt, kanskje også som bot for en forakt jeg som ungdom hadde i meg, en følelse av at periferiens hevede stemme var klam og klagende.
Nå skriver jeg her, i en av landets toneangivende kulturaviser, og Broch Johansen/Juho-Sires brev får meg til å tenke at jeg har valgt vekk det samiske arbeidet til fordel for dette. Når jeg faktisk velger å ta saken i øyesyn, ser jeg også hvordan jeg og andre i min posisjon usynliggjør samisk kultur og litteratur, ikke ved å aktivt motarbeide den, men ved å glemme at den finnes. Alt som er samisk, befinner seg i en blindsone i Norge, slik er det i hvert fall innenfor litteraturfeltet.
Men i billedkunsten er ting i bevegelse! De siste fem årene har samisk kunst eksplodert internasjonalt, og etter hvert også innenfor den norske, nasjonale konteksten. I forrige uke ble det kjent at den nordiske paviljongen på Veneziabiennalen 2022 ikke skal representere de nordiske landene, men Sápmi. Denne uken åpner en stor retrospektiv utstilling med arbeidene til poeten, musikeren og billedkunstneren Nils-Aslak Valkeapää/Áillohaš (1943–2001) på Henie Onstad Kunstsenter. Når skal litteraturen få det samme oppsvinget? Alle vi litterater og lesere kan jo begynne her, med Labbas lavmælte dykk i historien, Broch Johansen/Juho Sires raseri og Valkepääs samlede dikt.
Inga kommentarer:
Skicka en kommentar