OPPDRETTSGIGANTEN CERMAQ
ble i fjor høst solgt til Mitsubishi Corporation.
Staten har, ifølge Klassekampen, tatt 3,4 milliarder kroner
i utbytte fra Cermaq.
Mitsubishi fikk kjøpe hele greia for 5,4 milliarder.
Mens staten solgte Cermaq til Mitsubishi,
har Oljefondet investert 13 milliarder kroner
i det samme japanske gigantkonsernet.
Dr. Jekyll selger mens Mr. Hyde kjøper.
Slik fungerer den norske schizofrenien.
"Hvis Mitsubishi Corporation vil kjøpe Statskog, kan vi tilby dem å få Dovrefjell med på kjøpet. For pengene kan vi kjøpe oss et par skyskrapere i Tokyo."
I LØPET AV DE TRE SISTE TIÅRENE har det skjedd et avgjørende skille i vår historie. Norge er blitt rikere enn knapt noe land har vært noen gang. Vi har nå så mye penger oppspart at vi ikke vet hvor vi skal gjøre av dem. Mesteparten benyttes til å kjøpe utenlandske aksjer og eiendommer. Ofte investeres pengene i moralsk tvilsomme prosjekter. Avisene skrev før jul at Oljefondet har investert en halv milliard i indiske atomubåter.
SAMTIDIG MED at pengene tyter ut av den norske pengebingen, pågår det forunderlige eierskifter her hjemme. Her handler det ikke om å kjøpe, men å selge. Statlige institusjoner, infrastruktur og naturressurser privatiseres eller delprivatiseres som om de var i ferd med å utgå på dato.
Internasjonalt utgjør vi en liten gruppe rentenister som ønsker å høste fruktene av andres arbeid. Nasjonalt ser vi et mørkt speilbilde av den samme prosessen.
FJORÅRETS KANSKJE MEST OMTALTE BOK var Thomas Pikettys «Kapitalen i det 21. århundre». Han beskriver hvordan en global overklasse overtar en stadig større del av verdiene som skapes. De ideologiske vindene har skapt et mildt klima for kapitalen, og motvind for kollektive løsninger eller mekanismer som begrenser kapitalens vekst og utfoldelse. Resultatet er at rikdom samles på stadig færre hender. Skal du gjøre det riktig godt, må du skaffe deg rike foreldre du kan arve.
Hele moderniteten handlet om forsøket på å frigjøre oss fra nettopp dette.
PIKETTY BESKRIVER ALTSÅ en historisk utvikling der en liten gruppe mennesker får kontroll over stadig mer av verdiskapningen. I Norge skjer det samme, men oljerikdommen, og den økonomiske hjernerystelsen den har påført oss, har til nå overskygget denne prosessen. Men det foregår en massiv overføring av verdier fra oss som kollektiv, til private interesser. De som skulle beskytte statens verdier fungerer som medsammensvorne på innsiden.
LA OSS TA NOEN EKSEMPLER. I fjor gikk det tidligere statlige eiendomsselskapet Entra på børs. Selskapet kontrollerer offentlige bygninger til en verdi av 23,1 milliarder kroner, ifølge Dagens Næringsliv. Mange generasjoner nordmenn har ved arbeid og skattepenger, i gode og harde tider, bygget opp disse verdiene.
Privat eierskap er et mål i seg selv.
Etter at staten slapp taket i Entra, ble alle samfunnsmessige og kollektive hensyn er radert ut av ligningen.
Ingen av oss ville solgt boligen vår, for å leie det tilbake fra den nye eieren. Det blir ikke smartere når staten gjør det.
OPPDRETTSGIGANTEN CERMAQ ble i fjor høst solgt til Mitsubishi Corporation. Staten har, ifølge Klassekampen, tatt 3,4 milliarder kroner i utbytte fra Cermaq. Mitsubishi fikk kjøpe hele greia for 5,4 milliarder. Mens staten solgte Cermaq til Mitsubishi, har Oljefondet investert 13 milliarder kroner i det samme japanske gigantkonsernet. Dr. Jekyll selger mens Mr. Hyde kjøper. Slik fungerer den norske schizofrenien.
DE STØRSTE OG MEST LØNNSOMME statlige foretakene har for lengst fått private eiere. Den sittende regjeringen har solgt, eller er i ferd med å selge Mesta, Flytoget, jernbaneselskapet Baneservice og mye mer. Næringsminister Mæland vil at statens skal selge seg ut av bedrifter som SAS, Telenor og Kongsberg. Selv gladkapitalisten Petter Stordalen uttrykte forvirring rundt logikken for noen måneder siden: «Jeg forstår ikke iveren etter å avvikle statlig eierskap for å investere på amerikanske børser.»
HVORFOR SKJER DETTE? Staten trenger virkelig ikke pengene. Salgene er som regel ikke lønnsomme på lang sikt. Statlig eierskap har som regel fungert godt, og resultatet av salg er ofte at utenlandske interesser tar over – ifølge økonomiprofessor Einar Lies nye bok «Staten som kapitalist» (skrevet sammen med Egil Myklebusts og Harald Nordvik, eks-sjefene i henholdsvis Hydro og Statoil).
Motivet bak overføringen av rikdom fra oss til dem er ideologisk. Privat eierskap er et mål i seg selv.
JENS STOLTENBERG LEDET AN i privatiseringen av det offentlige. Han ville være en norsk Tony Blair, noe han ikke snakker høyt om lenger, siden Blair har pådratt seg et katastrofalt ettermæle. Når ikke engang Ap fører det som en gang var kjent som arbeiderpartipolitikk, kan man vanskelig forvente at Høyre skal gjøre det.
Evigvarende naturressurser er i ferd med å bli overført fra oss som fellesskap til private eiere.
Høyre har alltid vært bedriftseiernes parti. Regjeringen viser da også stor kreativitet for å åpne statens pengebinge for kapitalen. Nå skal også private investorer få subsidier av staten til å drive gårdsbruk. Velferdsindustri er allerede landets mest ekspansive bransje. På inntektstoppen rundt om i det ganske land ligger de som driver offentlig virksomhet i privat regi, alt fra barnehager til eldrehjem. For vi er blitt privatiserte fra vuggen til graven
BORTFALL AV ARVEAVGIFT og kutt i formueskatt er bare glasuren på kaka. Det er langt mer alvorlig at vi gir fra oss selve kaka. Evigvarende naturressurser er i ferd med å bli overført fra oss som fellesskap til private eiere, i irreversible prosesser som kommer til å svi når oljealderen tar slutt – noe mange mener skjedde i fjor. Kraftselskapene og fossefallene er for lengst solgt. Næringsministeren vil nå selge Statskog, som eier en femtedel av Norge og er landets største grunneier. Kanskje Mitsubishi Corporation er interessert. Vi kunne tilbudt dem å få Dovrefjell med på kjøpet. For pengene kan vi kjøpe oss et par skyskrapere i Tokyo.
HAVET, SOM ÅPENBART er vår viktigste ressurs, også etter at oljeeventyret er over, skal også børsnoteres. Men det er et kapittel for seg.
Inga kommentarer:
Skicka en kommentar