ULV tar plass i media.

ER ULVEN VERDT ENGASJEMENTET?
(Kronikk i Klassekampen 5. januar 2017)
Ulven er tilbake – både i norsk natur og på avisenes forsider etter at regjeringen avlyste fellingen av ulv i ulvesonen.
Men er saken verdt det engasjementet den skaper? Bruker miljøbevegelsen kreftene rett når den fronter ulven så sterkt? Hvorfor er det lettere for regjeringen å være fast i klypa overfor sauebøndene enn overfor f.eks. olje- eller bilbransjen?
Etter at skrekken etter Tsjernobylulykken og den første klimarapporten fra FN la seg litt ute på 90-tallet og drøyt ti år framover, hersket rovdyrsaken nesten alene som miljøtema i politikk og media. Ulv, bjørn, jerv og gaupe i kamp med sau og lam passet perfekt i den tabloide modellen: spektakulære aktører, masse dramatikk, enkle motsetninger, konflikt by - land, og ikke minst en svak og marginal motpart, sauebøndene. Konflikten utfordret heller ikke mer grunnleggende maktforhold i samfunnet, slik for eksempel klimaspørsmålet gjør. Det var altså bare å kjøre på for media, og stort sett gikk miljøbevegelsen på kroken; endelig kunne man få førstesider i landets største aviser!
Samtidig var dette miljøpolitikkens tapte tiår. Det er ikke vanskelig på forstå engasjementet for rovdyr. De er en del av naturmangfoldet, og det gjør uomtvistelig naturopplevelsen rikere å vite at de eksisterer. Men de utgjør under 2 promille av landets truete plante- og dyrearter.
La oss prøve å plassere rovdyrspørsmålet i en større miljøsammenheng. Objektivt kan de store miljøtruslene oppsummeres som:
1: Trusselen mot klimaet
2: Trusselen mot det biologiske mangfoldet
3: Trusselen mot matjorda (humustap)
4:Trusselen mot vannressursene (forgiftning og nedtapping av grunnvann, forgiftning og plastopphoping i verdenshavene).
5: Utviklingen av stadig nye kjemiske stoffer som vi kjenner lite til virkningen av, og nesten ingen ting til den samlete virkningen av (coctaileffekten)
Vi kunne kanskje legge til oppblomstringen av antibiotikaresistente bakterier. Uansett dreier alle disse truslene seg om reelle trusler mot vår fortsatte eksistens.
Disse truslene er vel kjent, og har uomtvistelig andre dimensjoner enn rovdyrsaken. For å plassere den bedre på miljøsakslista, kan det være nyttig å se den i sammenheng med de andre nesten 2400 artene som er rødlisteført i Norge. De fleste av disse er små og unnselige, men kanskje nettopp derfor svært viktige. Det dreier seg i stor grad om planter og insekter, altså om arter langt nede i næringspyramiden i motsetning til rovdyra som befinner seg på toppen. De små er derfor grunnleggende i mer enn én forstand. I tillegg til disse kommer en lang rekke mikroorganismer som vi har mindre oversikt over, men som lever utsatt på grunn av kjemikaliebruk, industrielt landbruk og ulike naturinngrep. Av rødlisteartene regner man med at hver tredje er knyttet til kulturlandskap, og svært mange til beitebruk. For eksempel er det registrert 140 ulike beitemarksopp i Norge. Av disse er 94 på den norske rødlista. I norsk utmark er gjengroing den største trusselen for artsmangfoldet. I tillegg til nedskygging av solelskende arter vil det gamle graset både frigjøre humussyrer og gi en svak gjødslingseffekt slik at vekstvilkårene endres.
Flere rovdyr kan, dersom det fører til mindre utmarksbeiting, dermed totalt sett få en negativ innvirkning på artsmangfoldet i norsk natur. En rekke miljøhensyn tilsier at dette er uheldig:
1) At utmarksbeite er det suverent mest miljøvennlige fôret vi har, siden det verken krever innsats av maskiner, gjødsel, sprøytemidler eller andre menneskelige inngrep.
2) Bruk av utmarksbeite er en forutsetning for gårdsdrift i distriktene. Faller utmarksbeitet bort, blir det heller ikke mulig å drive innmarka videre. Dyr på utmarksbeite tilbakefører også gjødsel til innmarka, noe som særlig er viktig i økologisk drift.
3) På grunn av karbonbinding i jorda, er utmarksbeite også den mest klimavennlige måten å produsere fôr på. Avlingsnivået i utmarka varierer mindre med temperatur og nedbør enn avlingsnivået på innmark. Utmarksbeiting er derfor også den mest klimarobuste fôrproduksjonen vi har.
4) Melk og kjøtt fra dyr på utmarksbeite inneholder mer av fettsyren cla og e-vitamin og har en bedre balanse mellom fettsyrene omega 3 og omega 6 enn kjøtt og melk produsert med mye kraftfôr, og innebærer derfor en helsegevinst.
5) Ubrukte fôrressurser i norsk utmark utgjør næringsverdien av rundt 2/3 av kraffôrimporten til norsk jordbruk. Kraftfôrimporten kommer i hovedsak fra svært industriell produksjon av mais og soja basert på kunstgjødsel, massiv bruk av sprøytemidler, og monokulturer for en stor del etablert i artsrike naturområder og på nydyrkinger med store karbonutslipp.
Rovdyrspørsmålet har et konfliktpotensiale og et komplikasjonsnivå som langt overgår spørsmålets betydning for miljøet. Miljøbevegelsen vil derfor gjøre klokt i å dempe konfliktnivået i denne saken, og unngå at den overskygger og går på bekostning av de store miljøsakene. Bare slik er det mulig for partene i konflikten å komme opp av skyttergravene, samtale og finne konstruktive løsninger.
Ole-Jacob Christensen, småbruker og styremedlem av Miljøpartiet dei Grøne Vestre Slidre