Fra en diskussion i ett "grønnt forum", angående kvalfangst.

Gaute Sandvik Nå er det slik at mennesker på grunn av vårt store antall driver beskatning av havets resurser for å ikke sulte. Om vi ikke velger å ha en aktiv regulering av våre konkurrenter i matfatet, så får vi et praktisk problem av dimensjoner. Det blir som med ulven. Desto mer vi ønsker å høste av naturen, desto mindre plass blir det til de store rovdyrene. Og jeg tror ikke løsninga er mer industrialisert matproduksjon. Det innebæreer bare mer vekst og større press på naturmiljøet. Om vi skal bekjempe rovdrifta på naturen, må vi starte med populasjonskontroll og begrensning i alminnelig forbruk.

Jeg er imidlertid uenig i at vi skal forsøke å humanisere vår forståelse av naturen. Da ender vi bare opp med å arrestere ulven for å jakte på de søte rådyrene, og vaksinere fugler mot influensa. Vi skader ikke dyrene ved å drive jakt, og vår avliving av elgen er neppe verre enn hva naturen ellers har å tilby.

Selv om både mennesker og dyr kan føle redsel og smerte, så mangler dyrene vår forstand. Jeg tror vi gjør dyrene en urett ved å tvinge dem inn i vår forståele av verden. Vi bør tvertimot forsøke å gi dyrene tilbake deres rettmessige del av klodens resurser. Det gjør vi ikke ved å redusere jakt, men ved å redusere industriproduksjonen og vår populasjon.

På mange måter er det vår forstand som har ført oss ut i uføret. Vår redsel for døden undergraver vår eksistens som art. Vi er antakelig den dummeste arten på kloden