En forsaming trengs.

Den samiske vending: fra fornorsking til forsaming?

Av Per Espen Stoknes: 

Et grønt skifte gjennomført med grått industrielt tankesett og lovbrudd? Månedsvis med Fosen-demonstrasjoner viser at det norske storsamfunnet svikter både i reell bærekraft og som rettstat. Men samisk aktivisme og kultur åpner nye muligheter for norsk bærekraft: Istedenfor fornorsking av den samiske hva med en «for-saming» av norsk kultur i stedet?

«Samer er grådige». «For mye makt til en minoritet». Drittlei «kofte, joik og reindrift». Til og forsøk på å forkaste urfolks-begrepet. Det har haglet med utspill, det ene mer ytterliggående enn det andre, på sosiale medier

Dette er ikke nytt, dessverre. Slik intens og langvarig motstand må komme fra et dypt sted vår psyke. Hvorfor blir vi i majoritets-Norge så fortørnet over at samer ønsker fjellene sine uten demninger, rotorer, høyspentmaster eller veier, men foretrekker lav, mose, myr og fjellknauser? At både klima og natur nå er i krise skyldes klart vestlig økonomi, ikke samisk kultur. Urfolk holder slik et speil opp for oss. Speilbildet viser at vi som folk fortsatt ikke lever i respektfull gjensidighet med land og jord. Vår industri bygger naturen fortsatt ned istedenfor opp. 

Derfor trengs en samisk vending, 

bort fra ensidige grunn-antagelser i vår bevissthet:

Mennesket separat fra naturen

Norsk statsforvaltning forstår naturen som noe der-ute, separat fra oss selv. Naturen er objektive ressurser. Bare mennesker er tenkende subjekter, hevet over ressursene. Vi snakker om naturen, ikke med den. Men samisk språk og kultur opererer ikke slik: De har ikke ett begrep for natur, men hundrevis av ord for ulike landskapsformer. Det som for en nordmann ser ut som urørt «villmark», kan være sommer-hage, vinterbeite eller kalvings-land for slekten. Både identitet og næring er innvevd i landskapsformer som elver og fjell. Den store utfordring for nordmenn fremover blir å avlære oss vår egen separasjonstenking. Da blir det klart at det vi gjør med fjellene og dyrelivet, det gjør vi med oss selv. Mennesker er ikke separat fra, men deltar og er innvevd i landskapene. Derfor gir det ikke mening (for samene) å selge Fosen-fjellene for én eller femti million kroner. Man selger ikke seg Selv.

Norsk reduksjonisme

I norsk kultur har vi lært å anse fysisk materie som tom for mening. Vi sitter på kontorer, i møter, tegner kart og linjer. Det reduserer de mangedimensjonale livsverdener til kun regnestykker og eiendom. Da kan vi regne ut «objektivt» hvilken verdi strømmen har sammenlignet med prisen på rein-kjøtt fra samme område. Da blir antall kroner, den ultimate verdi i moderne religion, høyest med kWh, ikke reinkjøtt.

Men hvor ble det av de mange mer-enn-menneskelige stemmene som bor i vier, bjørk bekker og tjern og myrer? Hva hvis fjellene og dyrene også har, som professor Arne Næss forklarte oss, en iboende verdi hinsidig kronene? Mange urfolkskulturer verdsetter mangfoldet gjennom fortellinger, ikke tall. Men i møte med norsk reduksjonisme blir slike livs-verdier blir usynliggjort og tause. Og demonstrantene må rope «La fjella leve».

Naturen forstås mekanistisk

I norsk kultur analyseres ting mekanistisk. Vinden flytter på vindmøllevingene, som så driver elektroner gjennom kabler. Årsak-virkning er den egentlige fysiske og sanne virkeligheten. Og den økonomiske virkeligheten bygger på denne.

Men hva hvis bærekraft innebærer å også forstå at fjellene er levende deler av vårt økologiske Selv? Hva hvis villaks- og reinsdyr-vandringer bærer våre åndelige lengsler om dyp tilhørighet til jorden? Dette er filosofi som utfordrer våre Eidsvoll-grunnvoller. For hvis elva lever, eller hvis bergene er Moder Jords kropp og skaperverk, så har de også ukrenkelige egenverdier langt utover vår egen generasjon.

Den norske separasjon-, reduksjons- og mekanisme-tenkingen har lenge drevet intens utdrivelse av det sjelelige i steder og steiner, til dyr og fjell. Fosen-saken avslører alle tre antagelsene i aksjon. OED-byråkratene nekter i dag å tilegne seg en kunnskap som utfordrer sine grunnantagelser, akkurat som prestene avviste samisk livskunnskap i århundrer. Restaurering av fjellene synes derfor meningsløst innenfor regjerings-apparatets snevre virkelighetsforståelse.

Vi har ikke altså et «samisk problem». 

Utfordringen er å avkolonialisere våre egne sinn. Etter statens beklagelse og flytting av vindmøllene, gjenstår muligheten for en «indre» samisk vending. Hvordan kan også vi oppleve mer respekt for landskapenes økologi og egenvilje? At vår eksistens er sammenvevd med skog, dyr og bosteder. At de er verdt å kjempe og leve for? Utvikle et livssyn med grunnforståelse av alt i landskapene som levende, med en hudnær gjensidighet med dem. 

Vi trenger «to-øyd kunnskap»; å kunne se både med vestlige- og urfolks-øyne. 

Istedenfor ytterligere fornorsking kan avlæring av egne antagelser 

og inspirasjon fra det samiske gi større livskvalitet 

og samhørighet med rikdommen i fjell og lav, rot og blad, elv og vind.