Ole-Jacob Christensen:

SALAT MELLOM BROSTEINENE

(Bonde og småbruker, november 2022)

Ole-Jacob Christensen, bybonde

Da vi flyttet fra gården i Valdres, flyttet vi til sentrum av Nice i Sør-Frankrike, en by med nærmere 400 000 innbyggere. Mer urbant kunne det ikke bli! Men jorda er aldri langt under asfalten. Underetasjen i leiligheten var det tidligere stall for esler og muldyr som bøndene kom med til byen for å selge ost og grønnsaker. Før området ble by, i siste halvdel av 1800-tallet var det stort sett appelsinlunder her. Nå har vi tatt opp tradisjonen og plantet to appelsintrær, et sitrontre og et grapefrukttre i bakgården.

Slik har det vært i alle byer. Matproduksjon var en integrert del av bylivet. I bakhagene vokste grønnsaker, og mange fôret fram høns, kyllinger, kaniner og griser. I småbyene var det ikke uvanlig å ha fjøs til en ku eller to. På industristedene var tokyrs industriarbeider et innarbeidet begrep.

Kolonihagen var siste rest av dette selvforsyningssystemet, og var lenge truet av utbygging på den ene siden og supermarkedet på den andre. Å stelle i parsellhagen var en bestmorsyssel som var i ferd med å få av moten.

Nå har pendelen snudd. Salaten og gulrøttene er på vei tilbake til byen, men må kjempe mot ekstreme tomtepriser, parkeringsplasser og utbyggerinteresser. I boka Sous les pavés, la terre (Under brosteinen er jorda), beskriver geografen Flaminia Paddeu hvordan byjordbruket kjemper seg fram i Paris, New York og Detroit. Situasjonen i Paris og New York kan nok ligne på den vi finner i større norske byer, der kampen om plassen også er hard. Det er langt flere som vil dyrke enn det er jord til. Men kampviljen er nok sterkere: "Nesten alle initiativene begynner på samme måte: Et kollektiv eller en organisasjon begynner å bruke et ledig område, mer eller mindre legalt. Etterhvert prøver brukerne så godt de kan å legalisere dyrkingen". Burde ikke også norske geriljagartnere bli litt frekkere?

Å dyrke i byen har mange mål. For enkelte kan det bety et viktig tilskudd til en dårlig lønn eller sosialstøtte. For andre gir det tilgang til sunn og variert mat i byområder der bensinstasjonen ellers er eneste mulighet til å få tak i mat (dette gjelder i USA). For innvandrere gir hageflekken mulighet til å dyrke matvekster fra hjemlandet som ikke ellers er å oppdrive. For andre er det sosiale viktigst. I hagen møtes naboer som ellers ikke har særlig kontakt, og innhøstingen er et fint påskudd til en nabolagsfest. OG: De som selv ikke deltar aktivt, kan glede seg over et grønnere og triveligere utemiljø.

Intervjuene som Flamina Paddeu har med hagebrukerne, avslører hvordan bypolitikken og byplanleggingen er blitt privatisert, og hvor sterkt økonomiske interesser styrer. Begreper som felles beste veier lite når eiendomsutviklere kan betale mange hundre ganger det som hagebrukerne kan. Problemet er kjent for leserne av Bonde og Småbruker: Verdien av mat er grovt undervurdert i forhold til mindre grunnleggende goder.

Siden annen verdenskrig har byene est ut uten tanke på miljø, matsikkerhet eller transportkostnader. På tross av at Paris ligger midt i et av Europas mest fruktbare områder, fraktes matvarene i gjennomsnitt 660 kilometer for å nå byen. Midt mellom kjøpesentre, kontorbygg og veier må bybonden tilkjempe seg plass i "kapitalismens ruiner" - i stor grad et ødelagt og dyfunskjonelt landskap som byene i dag kjemper for å komme seg ut av. Men flere titall års betong og asfalt har bygd opp en infrastruktur som er tung å bryte opp.

Ikke desto mindre kan Flamina Paddeu også vise til eksempler der byene gjør virksomme tiltak for å gi plass til lokal matproduksjon. Det kan være vanskelig å tilby jord til en akseptabel pris til bybøndene, men en del byer tilbyr dem rimelig leie eller bruksrett så lenge de dyrker parsellene. Andre byer, som "Dijon, Rennes, Grenoble og Montpellier har vedtatt planer for å styrke selvforsyningen med mat og lokale omsetningskanaler sammen med bøndene rundt byen". Har norske byer inngått avtaler med lokale bønder for levering til lokale kantiner som rådhus og sykehjem? Jeg vet ikke, men da jeg tok opp saken med daværende ordfører i Vestre Slidre for noen år siden, var reaksjonen helt avvisende.

Byfolk har også behov for jordkontakt, for å ta i noe annet enn tastatur og telefon. Å lære barn og ungdom om sammenhengene i et økosystem, om hvordan en plante fungerer og hvordan man dyrker poteter og epler, burde være grunnleggende i ethvert undervisningssystem. I følge en fransk meningsmåling, mener 68% av befolkningen "at det er vesentlig at byen har store grøntområder, og 31% ønsker å stimulere byjordbruk. Hvorfor tar så få politikere fatt i dette?

I motsetning til New York og Paris har norske byer tilgjengelig jord i kort avstand for alle innbyggerne. Parkeringsplasser kan omgjøres til frukthager - og byene kan inngå avtaler med bøndene rundt om jordleie, og gjerne også tjenester som rådgivning, tilgang til vann, legging av kompost osv. Fordelene er enorme: Triveligere bomiljøer, bedre intergrering, mer sosialt liv, aktivisering av dem som ikke er i arbeid, kontakt mellom generasjonene, og ikke minst bedre helse på grunn av fysisk aktivitet, meningsfulle aktiviteter og bedre kosthold. Hvis ikke kommunestyrene rundt om tar fatt i den økende interessen for urbant landbruk og parselldyrking, er det noe alvorlig galt fatt. Eller de lar seg styre av interesser som ikke er innbyggernes.

Ole-Jacob Christensen, bybonde

Flamina Paddeu: Sous les pavés, la terre

Édition du Seuil, 2021