Liv minnes tiden da de fikk en flyktningfamilie fra det bombede Finnmark i hemmet.

Evakuerte til Reinsnes i Sortland

En grå dag i november 1944 ankret et stort skip innenfor Reinsnesøya. Venninnen min Erikka og jeg på 8 år, syntes det var veldig spennende og litt skummelt at det skulle komme så mange fremmenfolk som skulle bo hos oss på ubestemt tid. De ble fraktet i land i alle størrelser, fra småunger til oldinger. Det viste seg at de var naboer og fra Rotsundelv i Nord-Troms. Til oss på Nordgård ble en familie på 8 innkvartert. Det var barna Andor 2 år, Petra 6, Gudrun 8, Ingebjørg 12, Arthur 14 og Gunnar 16 år. Foreldrene var Agnethe og Georg Fyhn. De ble innkvartert på loftet med to små og to noe større rom. På det ene rommet stod det en “båtovn” med ringer for to kasseroller. Vi hadde ikke innlagt vann, og selvfølgelig ikke elektrisk strøm.

På skolen ble det rene kaoset, slik jeg husker det. Vi hadde en ung “studentfrøken” fra Tromsø som lærer i småskolen. Hun takket for seg til jul, og etter nyttår fikk vi en ny helt ung student fra Sortland, Drude Dåe, som klarte å få en viss orden i klasserommet. Vi ble alle “lusåt”, de evakuerte ble smittet mens de var stuet sammen på skipet, så det var ikke til å unngå at vi alle ble smittet. Dessuten var det mange som fikk “skabb”. Men ellers var det lite av negative opplevelser som fulgte med de evakuerte. Det var fredsommelige og snille mennesker som fant seg tålmodig i sin skjebne. Gudrun på 8 og Ingebjørg på 12 hadde faste, daglige arbeidsoppgaver som å vaske opp koppene, skylle opp klær i elva og koste gulvene. Petra på 6 var flink til å passe på 2- åringen.

Ingebjørg måtte dessuten hver eneste kveld i 19-tida koke kveldsgrøten til familien sin. Den ble som regel kokt av vann og det elendige “brødmelet” uten sukker, men relativt ofte med separertmelk/ skummet melk til. Men jeg hørte ikke at de klaget. Jeg kan ikke huske at de to store guttene hadde noen faste oppgaver, men de var flinke til å fortelle nifse skrømthistorier om kveldene. Jeg kunne plutselig ikke finne dokka mi, en kjær, velbrukt og stor tøydukke. Men så oppdaget Petra den til alle vi jentene sin store forskrekkelse: Den hang under taket med en stram snor rundt halsen. Det var et ynkelig syn, og første gangen jeg hørte om Grinifanger. Etterpå var ikke den dokka den samme som den hadde vært, den var og ble temmelig tapt for denne verden. I juni 1945, etter frigjøringen, reiste de voksne mannfolkene hjem til Rotsundelv for å se på tilstanden. Husene var ikke brent, men svært ramponerte. Bl.a. var skilleveggene mellom rommene brukt til brensel. Verdisaker som de hadde gjemt i bunkerser, var knust. Da mor Agnethe fikk vite at rokken hennes også var knust, gråt hun. Det var eneste gangen jeg så at hun gråt, og vi småjentene gråt sammen med henne. (Av familien på åtte, er det bare Gudrun og Andor som lever. Far Georg ble en gammel mann. Nå anger jeg på at jeg ikke tok kontakt med dem tidligere, men ennå er det ikke for sent å prøve å få kontakt med Gudrun.)

Sørhamna, Sortland den 27.02. 2015

Liv Reinsnes Moen