Kainos kofte og søm.

Historien bak mitt kofteri:
Min oldefar Per Mattis Kaino flytta fra Tornedalen til kautokeino sammen med sin bror og onkel tidlig på 1800-tallet. her møtte han sin kone Marit, de fikk flere barn deriblant min bestefar John Anders. Etter Kautokeino-opprøret flytta familien til Burfjord i Kvænangen... Tiden gikk...bestefar giftet seg med sjøsamejenta Elen. Bestemor Elen sydde kofter og kommager og vevde kommagband. Det sies at ho va dyktig..
Så kom fornorskningsprosessen, nå skulle alle være norske, dette rammet særlig kystsamene. I Kvænangen forsvant koftene ut av bruk ca 1925, kommagene holdt stand til ca 1950, språket døde langsomt bort.
Mine foreldres generasjon ble lært opp til å fornekte sin samiske identitet...da vi søsknene vaks opp fikk vi aldri vite noe om våre samiske forfedre.. Intuitivt visste jeg det likevel- og hadde mange diskusjoner med min far..han var svært frustrert over å ha fått ei "samisk datter". En gang sa han: "at du vil deg selv så vondt".
Hver vår tok han likevel ungeflokken med for å se reinflyttinga som foregikk med pram fra Kviteberg til øyene utafor.. Jeg ser enda for meg at jeg som lita pia satt i lyngen og så på reinflokken som bølget fram og tilbake...og på de menneskene som jobbet med dem. Hørte språket jeg knapt forsto et ord av... Jeg følte en veldig misunnelse: jeg ville være som dem, gå kledd som dem og snakke som dem. Rett og slett være en av dem.
Iblant besøkte vi venner i Kautokeino. Husker godt første gang jeg fikk prøve ei kofte. ÅÅÅ- hvor sterkt jeg ønsket det var min..
Først mange år senere sydde jeg mi føste kofte, endelig ble det også akseptert at jeg var same. I familien fleipet de med: Ho Torill er same, men ikke vi andre..
Fornorskninga gjorde stor skade- for flere generasjoner.
heldigvis kan vi i dag fritt fortelle om vår bakgrunn og bære vår kofte med stolthet.
Å sy kofter og andre sjøsamisk-inspirerte produkter er for meg en glede i seg selv...hvis jeg etterhvert kan få dette til å bli min inntektskilde - vil det være lykken!!