Kolonisiatörens medvetna assimileringspolitik var och är rå och grym.

Sterke historier: Om bortsendelse av barn fra Grønland til Danmark

Louise Fontain har selv følt på kroppen hvordan det er å tilhøre en kultur som ble regnet som mindreverdig Som inuit ble hun sendt til Danmark for å bli ”sivilisert” og ”modernisert”. Fra 1961-1976 ble flere tusen inuittiske barn med gode evner sendt til Danmark for å tilegne seg det danske språket og kulturen. Tanken bak prosjektet var at barna skulle prepareres til å kunne ta høyere utdannelse og bli foregang skikkelser i et moderne Grønlandsk samfunn.Dette ligner på en historie vi kjenner så altfor godt i Norge; Om hvordan storsamfunnet behandlet samene.

Gjennom bilder og fortellinger viser Louise bruddstykker av en historie som gjelder 1600 barn. – Det er på tide å se på hendelser og kjenne på følelsene av dette som har vært fortiet i alle årene i forbindelse med bortsendelsene og skoleforsøk av grønlandske barn. Foreldrene mine sa riktignok ja til at jeg kunne reise ett år, men det skulle gå 6 år før jeg fikk komme hjem på ferie. Da hadde jeg glemt morsmålet mitt og var ikke i stand til å snakke med mor min, som ikke taler dansk, men grønlandsk.

- Senere har jeg funnet brev som viser at foreldrene mine ba om at jeg fikk komme hjem. De ble ikke hørt.sier hun stille. Det er en sterk historie den spinkle lille kvinnen bærer på.

Gjennom kameralinsen

I Danmark fikk Louise en dansk familie. De hadde ingen barn selv.  Selve prosjektet med å sende 9 årige barn til Danmark var ledet av 4 idealistiske lærerpar. De brukte nettverket sitt slik at barna kom til familier i alle samfunnslag. Lærerne som startet dette, hadde en religiøs overbygning på gjerningen sin. – Fordi det var private plasseringer, var det i begynnelsen av perioden med bortsendelser, ingen tilsyn i hjemmene. Det sier seg selv at de Grønlandske barna var prisgitte den familien de kom til. Uten språk og uten kontakt med egen familie! Louises milde stemme forteller om barn som ble tatt i mot for å være lekekamerater for familiens egne barn, om hjemlengsel og mobbing på grunn av etnisitet.

-Da jeg kom hjem til Grønland som 15 åring, hadde jeg kamera. Anledningen var forresten at lillebroren min skulle konfirmere seg. Jeg kunne ikke snakke med familien min og jeg husket svært lite, blant annet hvem som jeg var i slekt med. Ved å ta bilde av barn som fisket fra båt, og se på bildet etterpå, husket jeg plutselig at søskenene mine og jeg pleide å fiske og gå til Aanaa - bestemor med akkurat denne typen fisk, for dette var hun så glad i. Det har hjulpet meg å føle en tilhørighet til min egen oppvekst og familie, forteller hun.

Miste hjertespråket

Som godt voksen fikk Louise behov for å stille spørsmål rundt sin egen situasjon. – Etter 40 års distanse til min egen historie, erkjenner jeg i dag en sorg over at ha mistet det vesentligste i livet: Hjertespråket – det som binder mig til familien og til mitt folk. Tapet av identitet - det og  ikke være nok dansk eller nok grønlandsk blev konsekvensen og det har preget livet i alle årene... der jeg skulle være hjemme, var jeg en fremmed.

Med blanke, faste brune øyne ser hun på meg, denne modige kvinnen som har turt å snu vonde steiner for å rulle opp denne historien. – Jeg har ofte lurt på hvorfor jeg ikke gråter mer. Da historien om de første 22 bortsendte barna kom opp måtte jeg bare begynne å jobbe med min egen historie. Det ble utrolig viktig. Det er sånn med vanskelige historier, de lar seg kneble en stund, så sprekker det! Jeg kan fortelle fakta om det som skjedde. Følelsene rundt det, er det fremdeles vanskelig å tale om. 

I dag er Louise 53 år. - Det er fremdeles vondt å forholde seg til oppveksten i Danmark, sier hun stille. – Tabuesering av skoleforsøkene gjør det også vanskelig å forsone seg med det som hendte. Da jeg kontaktet Statsarkivet i Danmark fikk jeg fem bilder. Det var stort. De var både vakre og grusomme. Da jeg viste bildene til min søster, var hun en av dem. Hun kjente dessuten de andre barna. Ut fra dette har jeg begynt å nøste i historien min. – Du vet, da jeg kom til Danmark, fikk jeg ikke lov til å snakke grønlandsk. Vi mistet språket vårt etter få måneder. Det var først i 2006 at jeg bodde hos foreldrene mine alene. Det var en utrolig bra opplevelse, sier Louise.

Grønlandsk frigjøring

I juni 2009 får verdens største øy, Grønland råderett på å styre landet. Allerede august samme år ba Selvstyret Danmarks Statsminister Lars Løkke Rasmussen om en unnskyldning for fordanskningsperioden i 50 og 60-tallet.  – Det var stort for meg. I dag vet jeg, at sentraliseringen som de danske styresmakter har gjort på Grønland, har ført til at mange bærer på overgrepshistorier, mange andre har mistet identiteten og blitt rotløse. Dette har ført til at mange har flyktet til Danmark. Det regnes som sannsynlig at nesten tusen grønlendere lever uten fast bopel i København. Vi har betalt en høy pris!

Danmarks statsminister sa i oktober 2009, når temaet om eksperimenteringen av barn fra Grønland kom opp:- Det er et kapittel i vår felles historie som er skremmende og lite kledelig, Men på den andre side er det en historie som vi har lagt bak oss.  Louise ser på meg og sier ; - Som om det går an å bare bestemme seg for å legge det bak seg – uten en gang å ha brakt det dagsordenen!

Bruddsamling

BRUDD er et museumsprosjekt om vanskelige, ubehagelige, marginale og tabubelagte historier og om kritisk formidling. ABM( arkiv, museum og bibliotek)-utvikling og et utvalg museer møtes for å diskutere aktuelle prosjekter. Poenget er å rette et kritisk blikk på museenes formidlingstradisjon og på hvilke historier som fortelles og utfordre hverandre på innhold og virkemidler. Prosjektet startet i 2003.Àrran er med i BRUDD-nerttverket. Louise utstilling var en del av samlinga på Àrran. Minoritetsspråklige i samfunnet er spesielt invitert til å delta i nettverket. – Det er rom for de personlige og gripende fortellingene, sier Lars- Magne Andreassen. – Dette er urfolksproblematikk dratt ned på det personlige planet. Ved å koble statsnivået ned til enkeltindividet får vi sett på konsekvenser på det personlige planet. Vi holder til i et område som har vært utsatt for fornorskning, derfor treffer Louises historie oss sterkt. Det er klare paralleller, sier Andreassen.