Bla, bla – bla.
Utvikling og fremgang er for meg evnen vi mennesker har til å ta vare på naturmiljøet og artsmangfoldet. Innovasjon er derfor hvert et eneste naturareal vi som fellesskap og samfunn evner å spare til neste generasjon.
Derfor føler jeg glede når stadig flere mennesker finner tro på at både klima og miljø kan skjermes uten stadig større inngripende tiltak på moder jord.
I dag kalles vi grønne aksjonister, men i morgen vil vi bli husket som moder jords egne verdisympatisører.
For min egen del består klima og miljøkrisen av et enkelt begrep: Økonomisk vekst.
Dermed finnes det to valg.
Det ene valget er å la veksten fortsette og kompensere nedsøplingen, forurensningen og naturinngrepene med «grønn økonomi og grønne tiltak».
Det valget betyr at det vestlige levesettet kan fortsette noen tiår til - helt til neste krise melder seg. Det vil i så fall være svekket tilgang på rent vann og mat.
Den krisen kan ikke kompenseres med elektrifisering og fagre ord. Den vil kalles sult og lar seg heller vanskelig reparere.
Det andre valget kalles nedkjøling av økonomi og vil bety lavere kjøpekraft.
Det vil si at man må klare seg med mindre og gjenbruke stadig mer. Reisene vil bli nærmere, klær og sko må vare og møbler og elektronikk bli av langt bedre kvalitet. Det må altså bli dyrere å kjøpe nytt.
Denne krisen kan alle overleve – både mennesker, dyr og naturmangfold.
Stadig flere ser ut til å ta inn over seg at det vestlige levesettet slik vi kjenner det ikke kan fortsette. Jeg tror heller ikke folk flest ønsker det.
En evig konkurranse mellom hverandres misunnelse og jakten på enda mer.
Flokken begynner å bli sliten, lei av regninger, lei av å løpe etter ingenting og lei av å dø av og med sin egen gjeld.
Vindturbinene som nå pryder Haramsøy, som reises helt her nord, i øst – vest og sør beviser dermed kun det menneskelige forfall. Det viser kappløpet mot ingenting og jakten på neste generasjoners sult.
Jeg er nok en skikkelig slem type. En ekkel kar som vil stjele velstand og MasterCard-ene fra flokken vår.
Men, det kan være at mine ord til slutt blir sanne og vindturbinene på Haramsøy og i nord, øst, sør og vest blir selve bildet og til syvende og sist den triste konklusjon.
Hvis det virkelig skulle finnes et troverdig miljøparti i dagens politiske landskap – ja, da ville linjene herover vært i debatt.
Men, de er ikke det. – Det er fordi mennesker som tenker som meg, de blir definert som aksjonister og slemme mennesker som vi ta rikdommen og den økonomiske veksten fra samfunnet.
Så blir vel de neste årene akkurat likedan. De blir som Greta Thunberg sa. Bla, bla – bla.
