Per Inge Oestmoen:

 Per Inge Oestmoen:

Vindkraftmotstandens argumenter står stødig!

TU-artikkelen "Ni påstander om vindkraft: Vi har faktasjekket dem" punkterer på ingen måte vindkraftmotstandens argumenter.

Da muligens bortsett fra mikroplastforurensningen som vi etter mitt skjønn ikke har tilstrekkelig data for å kunne uttale oss med sikkerhet om. Vi har knapt nok fastslått hvor mye plast som avgis fra turbinbladene, og for det annet må det avklares hvor stor skade på natur og miljø de aktuelle plasttypene eventuelt kan forårsake. Å erklære at "mikroplast fra vindturbiner er farlig" uten å vite hvor farlig og hvor mye, forekommer meg litt for enkelt. Jeg har aldri brukt mikroplast som argument mot vindkraft, nettopp fordi jeg ikke har kunnskaper som kan fortelle meg at denne mikroplasten avgis i slike mengder og er så farlig at den er et sterkt argument. Det er mulig at de plasttypene vindturbiner avgir er farlige og spres i skadelige mengder, men jeg har ikke et kunnskapsgrunnlag for å mene sterkt om den saken.

Forøvrig er jeg personlig glad for at TU-artikkelen er blitt publisert, fordi den effektivt synliggjør hva som er vindkraftindustriens strategiske argumentasjon. Det er åpenbart at den som har skrevet artikkelen, har et positivt syn på vindkraft. Dermed har vi fått vindkraftforkjempernes typiske argumentasjon servert på et fat. Ingenting er bedre eller mer verdifullt enn det.

Når artikkelen forsøker å bagatellisere vindkraftens arealbeslag - og i tillegg behendig unnlater å nevne de ødeleggende naturinngrep som gjøres i et vindkraftverk - kommer artikkelens grunnleggende syn klart frem. Vindkraftindustrien oppgir tall for arealbeslag som bare medtar fotavtrykket av turbinene og internveien, og regner flatene mellom de mange inngrepene som intakt areal.

Et vindkraftanlegg inneholder skjæringer, sprengninger, uttak, oppdemninger, kranoppstillingsplasser (som gjerne kan være opp til 2000 m2 i areal), turbinfundamenter og internveiene som må være der for både transport og senere vedlikehold. Vi kan derfor fastslå at et vindkraftverk inneholder mange inngrep, og det er snakk om ødeleggende og oppstykkende inngrep. Flatene mellom inngrepene er naturligvis ikke intakt areal, men deler av et fragmentert område som tilsvarer hele planområdet. Hele planområdet er altså nedbygget. Fordi inngrepene er meget omfattende og alvorlige, er de i stor grad irreversible.

Et vindkraftverk inneholder x antall kranoppstillingplasser, pluss alle de andre inngrepene. Enhver som ønsker å se det, vil se at det vil være helt og holdent urealistisk å skulle "tilbakeføre" slike inngrep til førtilstanden. Et forsøk på tilbakeføring vil både være mislykket og koste slike summer at det aldri vil være midler til å så mye som prøve. Vi snakker om en kostnad på flere hundre millioner kroner pr. vindkraftanlegg for å sprenge ned, harve ned og jevne ut inngrepene. Selv etter et slikt anleggsarbeide, vil det terrenget som tidligere var blankskurte berg og terreng formet av årtuseners erosjon bli et redusert økosystem. Det er fullstendig relevant og fullt ut dekkende å poengtere at et vindkraftområde er industrialisert natur.

Et vindkraftverk består av et større antall ødeleggende inngrep, og turbinene som ses på avstand er en liten del av alle inngrepene. Hvis noen etter å ha lest TUs "faktasjekk" fortsatt tror at vindkraft er miljøvennlig og at vindkraftmotstand handler om "utsikt" og at noen synes vindturbiner er "stygge," bør de ta seg tid til å besøke et vindkraftverk.

Jeg har besøkt ni norske vindkraftverk, og jeg kan bevitne at ødeleggelsene er svært betydelige. Det er utvilsomt at naturen i hele planområdet er nedbygget og fragmentert.

Vindkraftmotstandens evne til å opplyse opinionen avhenger av å kunne informere om de faktiske naturødeleggelsene, som blir stadig vanskeligere å skjule.

TU-artikkelen bagatelliserer også at når man kjører mye vindkraft inn i et kraftsystem, vil det bli ustabilt siden vindkraft er intermitterende og upålitelig.

Her må SINTEFs John Olav Tande avlegges et besøk. Tande uttaler at "Har du et kraftsystem og legger til en ekstra energikilde, øker forsyningssikkerheten. Se for deg et område som forsynes med X mengder kraft fra et vannkraftverk. Legger du til et vindkraftverk i dette området, vil du redusere lasten på vannkraftverket og forbedre forsyningssikkerheten til området, forklarer han." - Sitat slutt.

Tandes resonnement holder ikke helt: Ettersom vindkraften er notorisk ustabil, øker ustabiliteten jo mer vindkraft som kjøres inn i kraftsystemet fordi den totale andelen vindkraft øker slik at stabiliteten i systemet reduseres. Blander man en stabil kraftkilde med en økende andel ustabil kraft, er det en tilsnikelse å påstå at den totale forsyningssikkerheten øker. Da forutsetter man et scenario hvor den stabile energikilden, i dette tilfellet vannkraften, forsvinner fordi magasinene er tappet så mye at kraften må rasjoneres eller er tomme. Men det er fortsatt en ganske så spenstig påstand at tilgjengelig vindkraft dermed bedrer forsyningssikkerheten. I et slikt scenario vil man få en stor andel vindkraft inn, og dermed stor ustabilitet. Resultatet vil ufrakommelig være en lavere forsyningssikkerhet enn den man kunne fått ved å bruke stabil energi. Eksempelvis kjernekraft.

Solkraft er rimeligvis også aktuell, og selv om den er intermitterende skalerer den mye bedre enn vindkraften. Når solpaneler kan settes opp på "alle" tak, er energiens intermitterende egenskaper mindre graverende når den enkelte husholdning eller boligsameie kan produsere sin egen strøm.

At folk som arbeider med vindkraftteknikk og representanter for Statnett har et positivt syn på vindkraft, er å forvente. Karrieremuligheter og betydningsfullhet øker når en sektor vokser, og mange ser for seg karrieremuligheter innen vindkraft slik mange ambisiøse og skarpe hoder tidligere søkte til oljebransjen da den var en vekstnæring.

Hvis man ønsker mest mulig stabil kraft, må man legge til stabile energikilder. Det kriteriet fyller ikke vindkraften. Når den i tillegg er ufrakommelig arealkrevende, er det forståelig at de som ut fra ulike motivasjoner ønsker mer vindkraftutbygging må føle et sterkt behov for å "gjendrive" vindkraftmotstandens argumenter.

Forøvrig er det et direkte komisk syn å se hvordan kattenes predasjon på småfugl forsøkes brukt som argument for vindkraft. Vi har vel dessuten sjelden hørt at katter driver predasjon på truede fuglearter som ørn.

Det er også en tvilsom påstand at vindkraft gir arbeidsplasser, inntekter og velferd. Realiteten er at vindkraft mottar mange titalls millioner i subsidier og er garantert subsidier frem til 2035. Vindkraft er lønnsom for vindkraftselskapet og for enkelte involverte, men neppe for samfunnet som helhet.

Avslutningsvis sier jeg bare: Bring on all argumentasjon man bare kan for å støtte vindkraften. Når naturødeleggelsene blir stadig mer umulige å skjule, blir denne "grønne" energien grundig avkledd slik at alle etterhvert ser at vindkraftkeiseren er naken, bukseløs og maktesløs.

Dessverre ser det ut til at mye natur må gå tapt før alle ser hvor ødeleggende vindkraften i realiteten er.