ETTER OLJEN
(Dagsavisen, 21. mai 2019)
(Dagsavisen, 21. mai 2019)
Som bonde vet jeg at jeg bør overlate gården i bedre stand til neste generasjon enn jeg selv overtok den. Jeg må vøle og holde bygninger i stand, reparere redskap slik at de ikke forfaller. Aller helst bør jeg også utføre forbedringer, lage eller skaffe bedre redskap og sette opp nye bygninger etter behov. Jeg bør skjøtte dyra mine og avle dem videre, stelle bærbusker og beskjære frukttrær. Kanskje plante noen flere. Og fremfor alt må jeg stelle jorda slik at den blir mer fruktbar. Er jeg en god bonde, klarer jeg å øke matjordlaget i tillegg til det som tidligere generasjoner har gjort. Er jeg deriomot en dårlig bonde, kan jeg ruinere generasjoners gode jordpleie på noen få år. Neste generasjon vil dømme meg på dette.
Det er nå dette som foregår i global målestokk når ungdom streiker for klimaet og protesterer i gatene. De dømmer oss voksne for å overlate dem en ruinert jordklode. De forteller oss at vi på et par generasjoner har tappet ut vitale ressurser som olje, brent den opp til egen fordel, og sluppet klimagassene ut i atmosfæren slik at klimaendringene truer framtida for menneskeheten.
Dere må slutte å drive rovdrift på planeten. Dere må avvikle den oljeproduksjonen som ødelegger framtida vår, sier de. - Hva vil dere erstatte oljen og oljeinntektene med, hvordan vil dere finansiere velferdssamfunnet uten oljepengene, svarer vi retorisk. Som om det var dagens tenåringer som hadde gjort vår velferd avhengig av rovdrift på ikke-fornybare ressurser!
Men det er ikke retorikk ungdommen etterspør, men ansvar og handling. Min generasjon og generasjonen før har holdt hjemme-alene-fest, og knust inventaret. Det var moro, men nå er det på tide vi rydder opp etter oss!
Gjennom flere tiår har vi bygd ut en velferdsstat med enestående tilbud innen skole, helse, kultur osv. Etterhvert har flere og flere land tatt del i dette byggeprosjektet. For første gang i verdenshistorien er antallet ekstremt fattige på vei ned. Levealderen i vår del av verden er dobbelt så høy som i tidligere tider. Men, for igjen sammenligne med min egen gård: vi har satt opp flotte bygninger, men skamhogd skogen for å skaffe materialer og gjort matjorda om til grustak. Hva skal vi fôre dyra med i det nye fjøset hvis enga er utpint, og hva skal vi legge i potetkjelleren hvis jorda er erodert?
Vi har bygd opp en stor driftskapital, men gjort det på bekostning av naturkapitalen. Paralellen til vår egen rovdrift på naturen er slående. Mens knapt noen har problemer med å se klokskapen i handlingsregelen for Oljefondet som ser at vi ikke skal bruke mer penger enn avkastningen av fondet, er hele oljeproduksjonen og fondet med bygd på at vi på få år tømmer en naturkapital som naturen har brukt millioner av år på å bygge opp.
På personlig nivå forstår vi også at vi ikke kan leve av å overtrekke bankkontoen, eller at vi ikke i lengden kan finansiere gamle lån med å oppta nye. Men det er nettopp det vi gjør med naturkapitalen. Vi plyndrer jorda for olje, kull, gass og mineraler, og sender dem ut igjen i vann, jord og luft som forurensning, selv om vi vet at dette undergraver vår eksistens i framtida. Hvorfor synes vi alle at økonomisk bærekraft er en selvsagt leveregel, mens vi ikke vil ta behovet for økologisk bærekraft innover oss?
Vi voksne har møtt ungdommens klimautfordring på verst tenkelig måte. Enten spiller vi ballen tilbake med et spørsmål vi selv burde ha prøvd å besvare for lenge siden, eller vi klapper dem på skulderen og sier: det ordner seg nok, mens vi enda en gang utsetter å ordne noe som helst. Vi skyver problemene foran oss, vel vitende om at det betyr at vi selv slipper å ta fatt i dem.
Vi må slutte å spørre: hva skal bli den ny oljen – for den fins ikke. Vi kan ikke regne med enda en gang å finne nyttige ressurser i nesten ubegrensete mengder – og gjør vi det, bør vi definitivt ikke utnytte dem slik vi har gjort med oljen. Vi må legge rovdriftsøkonomien bak oss, og avpasse produksjon og forbruk etter naturens tåleevne.
Hvis vi vil være voksne, ikke bare i alder, men også i visdom, burde vi bruke tiden på å handle, ikke på å bortforklare eller leke med ord. Oppgavene er enorme. Ikke bare piner vi ut jorda for ressurser og ødelegger klimaet, vi forurenser også havene, tapper ned grunnvannet, ødelegger det biologiske mangfoldet, skaper resistente bakterier gjennom overforbruk av antibiotika... Spørsmålet vi må stille oss er: kan vi skape en verden der vi tar vare på de verdiene vi setter høyest for alle (tilstrekkelig levestandard og velferd til et godt og langt liv, demokrati og frihet), uten å ødelegge den kloden vi lever på? I dag er svaret ubetinget ja. For hver dag som går blir det vanskeligere.
Det er nå dette som foregår i global målestokk når ungdom streiker for klimaet og protesterer i gatene. De dømmer oss voksne for å overlate dem en ruinert jordklode. De forteller oss at vi på et par generasjoner har tappet ut vitale ressurser som olje, brent den opp til egen fordel, og sluppet klimagassene ut i atmosfæren slik at klimaendringene truer framtida for menneskeheten.
Dere må slutte å drive rovdrift på planeten. Dere må avvikle den oljeproduksjonen som ødelegger framtida vår, sier de. - Hva vil dere erstatte oljen og oljeinntektene med, hvordan vil dere finansiere velferdssamfunnet uten oljepengene, svarer vi retorisk. Som om det var dagens tenåringer som hadde gjort vår velferd avhengig av rovdrift på ikke-fornybare ressurser!
Men det er ikke retorikk ungdommen etterspør, men ansvar og handling. Min generasjon og generasjonen før har holdt hjemme-alene-fest, og knust inventaret. Det var moro, men nå er det på tide vi rydder opp etter oss!
Gjennom flere tiår har vi bygd ut en velferdsstat med enestående tilbud innen skole, helse, kultur osv. Etterhvert har flere og flere land tatt del i dette byggeprosjektet. For første gang i verdenshistorien er antallet ekstremt fattige på vei ned. Levealderen i vår del av verden er dobbelt så høy som i tidligere tider. Men, for igjen sammenligne med min egen gård: vi har satt opp flotte bygninger, men skamhogd skogen for å skaffe materialer og gjort matjorda om til grustak. Hva skal vi fôre dyra med i det nye fjøset hvis enga er utpint, og hva skal vi legge i potetkjelleren hvis jorda er erodert?
Vi har bygd opp en stor driftskapital, men gjort det på bekostning av naturkapitalen. Paralellen til vår egen rovdrift på naturen er slående. Mens knapt noen har problemer med å se klokskapen i handlingsregelen for Oljefondet som ser at vi ikke skal bruke mer penger enn avkastningen av fondet, er hele oljeproduksjonen og fondet med bygd på at vi på få år tømmer en naturkapital som naturen har brukt millioner av år på å bygge opp.
På personlig nivå forstår vi også at vi ikke kan leve av å overtrekke bankkontoen, eller at vi ikke i lengden kan finansiere gamle lån med å oppta nye. Men det er nettopp det vi gjør med naturkapitalen. Vi plyndrer jorda for olje, kull, gass og mineraler, og sender dem ut igjen i vann, jord og luft som forurensning, selv om vi vet at dette undergraver vår eksistens i framtida. Hvorfor synes vi alle at økonomisk bærekraft er en selvsagt leveregel, mens vi ikke vil ta behovet for økologisk bærekraft innover oss?
Vi voksne har møtt ungdommens klimautfordring på verst tenkelig måte. Enten spiller vi ballen tilbake med et spørsmål vi selv burde ha prøvd å besvare for lenge siden, eller vi klapper dem på skulderen og sier: det ordner seg nok, mens vi enda en gang utsetter å ordne noe som helst. Vi skyver problemene foran oss, vel vitende om at det betyr at vi selv slipper å ta fatt i dem.
Vi må slutte å spørre: hva skal bli den ny oljen – for den fins ikke. Vi kan ikke regne med enda en gang å finne nyttige ressurser i nesten ubegrensete mengder – og gjør vi det, bør vi definitivt ikke utnytte dem slik vi har gjort med oljen. Vi må legge rovdriftsøkonomien bak oss, og avpasse produksjon og forbruk etter naturens tåleevne.
Hvis vi vil være voksne, ikke bare i alder, men også i visdom, burde vi bruke tiden på å handle, ikke på å bortforklare eller leke med ord. Oppgavene er enorme. Ikke bare piner vi ut jorda for ressurser og ødelegger klimaet, vi forurenser også havene, tapper ned grunnvannet, ødelegger det biologiske mangfoldet, skaper resistente bakterier gjennom overforbruk av antibiotika... Spørsmålet vi må stille oss er: kan vi skape en verden der vi tar vare på de verdiene vi setter høyest for alle (tilstrekkelig levestandard og velferd til et godt og langt liv, demokrati og frihet), uten å ødelegge den kloden vi lever på? I dag er svaret ubetinget ja. For hver dag som går blir det vanskeligere.
Ole-Jacob Christensen, småbruker og styremedlem i Vestre Slidre Miljøpartiet dei Grøne
Inga kommentarer:
Skicka en kommentar