EKTE VERDIER OG VIRKELIGE GLEDER.

Fra boka Fremtiden i Våre Hender av Erik Dammann. 1972

«Vi vet at et liv i offer og forsakelse er umulig for de fleste av oss. Det er heller ikke det vi skal frem til. Vi må innse at de «goder» vi skal gi avkall på, er falske verdier som dreper sansen for livets virkelige gleder. Vi må finne tilbake til de verdier vi har mistet på veien.

Skulle det våre så umulig å gjenfinne verdien av kontrastene i livet? Vet vi hva vi har tapt?
Vi har mistet gleden ved å dekke våre behov, fordi vi aldri gir oss tid til det minste savn.

Vi er blitt vant til å tilfredsstille den ubetydeligste lyst i samme øyeblikk den melder seg. En skygge av matlyst, vi tygger en pølse, gumler en Firkløver, åpner vårt kjøleskap. Et sekunds tørst, vi skaffer oss cola, øl, saft….5 minutters ensomhet, og vi kaster oss over TV, kino, ukeblad, organisert underholdning.

Kontrasten mellom behov og behovstilfredsstillelse er blitt erstattet av en overmett halvtilfredshet og rastløshet. Vi fyller tiden med tilfredsstillelser som reduserer opplevelsen til intet.

Slik også med våre barn. Hvem vil påstå at deres stadige gumling av godter gir dem mer enn en brøkdel av hva våre oldeforeldre opplevde ved en lenge etterlengtet bit kandissukker?
Vi må forstå at gleden ved nytelser står i omvendt for hold til deres antall.

Vi skal ikke bli selvplagere, men kanskje vi vil oppdage at trettheten ved en fottur er en del av gleden ved å sitte ned å hvile. At anstrengelsen på veien er det som gjør det godt å komme frem.

Kanskje du en dag vil merke at den lune bilen fratar deg opplevelsen ved å gå ute å kjenne regnet, og komme inn og bli tørr?

Det kan tenkes at du vil lære hva våre oldeforeldre visste, at det er en selvstendig glede å være underveis. At opplevelsen på reise ikke avhenger av hvor langt du kommer eller hvor fort du kommer dit, men av hva du ser og hvem du treffer på veien.

Kanskje du vil se at utsikten fra en høyde nytes best uten røyk og sjokolade, kanskje du oppdager at det er bedre å sitte sulten ved et bål på en holme du har rodd til og glede deg til fisken du har fanget, enn å sitte mett av innkjøpt mat i en passbåt som brølte deg dit du skulle?

Muligens kan du til og med lære at stillhet iblant er nødvendig for å oppleve, og for å tenke. At ensomhet er nødvendig for å føle gleden ved samvær. At transistor på tur og TV på hytta dreper de gleder du reiste ut for å finne. At det enkle du lager selv gir større glede enn det fine du kjøper. At maten smaker bedre fra glør mellom stener enn fra grill med alt utstyr.

Kan det tenkes at du fil vinne igjen opplevelsen du hadde som barn når du lå på magen og fulgte en maur på et gress-strå? At du plutselig vil forstå at den lille blomsten du må bøye deg for å se kan gi deg mer enn palmene på rivieraen? Kanskje vi kan lære å leve igjen.

Nei vi skal sannelig ikke gi fra oss gleder! Vi skal finne de egentlige. For å bli mennesker istedenfor forbrukere.

Har du oppdaget hva som skjer
når du saktner skrittene dine på en bortgjemt vei?
Har du hørt hvordan ikke-lyden blir til stillhet
som langsomt fylles av levende lyd -
av sus i grener, av fuglelåt?

Har du prøvet å stanse - virkelig stanse, og glemme hvor du skal -
bare være der du er - ikke på vei, bare her. Nå.

Har du kjent hvordan luften blir levende
av glemte dufter, av løv, av kvae - av tjære i sol,
av høystakk i sommervarme,
av gress i regn, av blomster.

Har du oppdaget at alt dette forsvinner litt og litt
når du begynner å gå fort, når du haster,
at nesten alt er borte når du tenker på hvor du skal,
og helt borte når du husker at du har liten tid?
Har du oppdaget det? Da har du lært noe viktig.

Hvor ofte har du kjørt i 60 -70 på en bygdevei?
En bil koster ikke bare 30- 40 000.
Den koster deg mye, mye mer…..

Har du kjent varme svaberg mot bryst og lår?
Har du ruslet barbent i gresset?
Har du sittet en sommernatt
og snakket med en som forstod deg.

Har du holdt et barn i hånden
og svart på verdens viktigste spørsmål?
Har du kjent lukten av en nyfødt eller av barnehår?
Har du trøstet og sett at det hjalp?
Har du brukt deg selv på å hjelpe. Bare for å hjelpe…

Har du sittet alene uten rastløshet, og vært glad?
Eller har du glemt hva ro, ettertanke og glede var?
Har du kjøpt deg fri fra virkeligheten
for noe du aldri ble helt tilfreds med?

Har du begynt å se mere på kjøpte ting enn på levende?
Tenker du stadig på at du kunne hatt det bedre
hvis du bare hadde hatt råd.
Tror du fremdeles at det er sant?

Når hadde du det best: Den dagen du satt å så på det nye du hadde kjøpt,
eller den dagen du satt på et steingjerde og oppdaget at det luktet sommer?

Hva betyr dette. At vi skal slutte å arbeide?
Skal vi begynne å leve bare for å leve, arbeide bare for mat?
Nei, da ble livet snart like meningsløst, på en annen måte.
Skulle vi sitte i gresset og gråte av glede
mens andre gråter av sult.

Ingen opplevelse blir virkelig hvis ikke livet har en mening.

Tenk om vi kunne kombinere opplevelse og mening
ved å arbeide for en bedre verden,
og leve for å lære hva det vil si å være menneske.

Tenk om vi visste at vi jobbet fordi det var viktig for andre,
uten at vi selv døde av bekymring for våre ting.
Ting som aldri ble bra nok, aldri nye nok, aldri nyttige nok, aldri virkelige.

Tenk om vi kunne lære oss selv å leve litt enklere, litt riktigere, litt virkeligere.