Eivind Salen:

Litt om smerte

Dette er tårnet til en vindturbin. Det er Vestas 4,2 MW eller 4,3 MW, den er 150 meter høy, den er satt opp på Vardafjell - eller Sulken, som vi kaller det - mellom Nordedalen og Søredalen på Sviland i Sandnes. Turområdet der er ødelagt. Nabolaget på begge sider er ødelagt. Naboer har fått redusert eiendomsverdi på beregnet cirka 80 millioner kroner, sammenlagt.

Så vidt jeg vet, så er kraften ikke solgt på langtidskontrakt. Det vil si at naboene som får redusert eiendomsverdi i tillegg må betale blodpenger av strømpris rett til det utenlandske selskapet som eier konsesjonen de fikk gratis av den norske stat, og aldri betaler skatt av overskuddet for. De heter Mirova, og er fra Frankrike.

I natt falt kraftprisen til litt over to kroner, før avgifter. På det meste i går kveld, var den helt oppe i 5 kr og 80 øre. Kraften fra Vardafjell blir lagt rett ut på markedet, og blir garantert solgt, til garantert gevinst. De betaler ingenting ut til vannkraftverkene, som må erstatte kraften når Vardafjell ikke produserer, og må la Vardafjell få forrang om det blåser godt. I likhet med andre vindkraftverk betaler ikke Vardafjell noen erstatning eller kompensasjon for dette, verken til vannkraften eller til oss som bor her, og plages av vindkraftverket.

Strømprisene har vært katastrofalt høye i det siste. Husholdninger sliter, det er ikke alle som klarer å betale regningene. Og de som klarer det, mister opp mot en månedslønn i strømregning gjennom året. Veldig spesielle greier, at dette er norsk energipolitikk, og at de kaller det «forsyningssikkerhet».

De sier også at strømprisene er høye, fordi det blåser lite. Men du kan verken gå en fjelltur eller legge energipolitikk under forutsetning for at været vil bli som du vil. Du må lytte til erfarne fjellfolk, sjekke værmeldingen, være klar over at været skifter fort, og du må snu i tide. Det nytter ikke å insistere på å gjennomføre fjellturen og å overleve, med å kalle din bekledning «forsyningssikkerhet, effektiv og grønt skifte».

Høye strømpriser er en katastrofe for økonomien. Det er ikke bare husholdningene som sliter. Næringslivet sliter også. Og frivillighets-Norge. Når prisene på energi går opp, går også prisene på produksjonen opp, slik at varer og tjenester før eller siden må gå opp i pris de også. Det skjer, samtidig som kjøpekraften går ned. Det er en dødsspiral. Og det er helt elementær økonomi, mulig å forklare i et avsnitt.

Så kan man håpe på vind, eller «håpe på godt vær i fjellet». Men det betyr at turbinene vil dure, og naboene på Vardafjell vil bli støyplaget. De må jo tenke hva den norske stat og norske energimyndigheter tenker om dem? Sannheten er at husene de bor i er prikker på et kart, menneskene i husene eksisterer ikke, det er bare støysone og tall, gul, rød og grønn farge. Ingen hjerne. Ingen hjerte.

Dette er smerte. Denne uken har Norge nettoeksportert 500 GWh kraft til det europeiske kontinentet, det gikk gjennom natten cirka 3000 MW kontinuerlig. Vardafjell er 30 MW installert effekt. 100 ganger Vardafjell gikk kontinuerlig gjennom natten. Vardafjell må gå i 6,25 år for å dekke denne ene uken. Så langt i desember har vi eksportert 1,7 TWh (1 700 GWh, 1 700 000 000 KWh).

Det er 20 år med produksjon fra Vardafjell. I løpet av desember forsvinner kraft tilsvarende alt det makkverket på Vardafjell vil produsere, hele sin levetid.

Med en kraftpris på 1 kroner per KWh tjener da de hensynsløse selskapene som eier Vardafjell vindkraftverk i løpet av 20 år 1 kr x 1 700 000 000 KWh = 1,7 mrd kroner. Tilnærmet skattefritt.

Dette er smerte. Del den.