Lan Marie Nguyen Berg:

"Hva har skjedd med oss? Vi er rikere enn noensinne. Vi har erfaring, ressurser og kompetanse til å gi tusenvis av mennesker trygghet og tilhørighet. Men vår vilje til å hjelpe mennesker på flukt, mennesker som er i desperat nød, slik nordmenn også har vært tidligere, ser bare ut til å krympe og krympe."

I månedsvis har regjeringen kranglet om flyktningene i Moria-leiren. I natt brant leiren. 13 000 mennesker som allerede levde i en desperat situasjon, har nå fått det enda verre. Og hva er regjeringens svar? Vi kan ta imot 50 mennesker.

Ærlig talt. I Oslo og andre kommuner gjorde vi oss klare til en stor flyktningdugnad etter 2015, men regjeringen har lyktes i å stenge ned grenser i Europa i samarbeid med andre land, slik at antallet asylsøkere har gått kraftig ned. Mennesker må lide i uverdige flyktningleirer, drukne i Middelhavet eller bli værende i livsfare i krigsområder, heller enn å få muligheter og trygghet hos oss. Moria-leiren har blitt fylt opp, mens norske asylmottak har blitt lagt ned.

Jeg selv hadde ikke vært her om ikke Norge en gang hadde gitt min far mulighet til å bo her, som et av flere krigsskadde barn under Vietnam-krigen. Da Vietnamkrigen var over, for 45 år siden, tok Norge imot hardt skadde flyktninger. Ikke bare det - da båtflyktningene forlot Sør-Vietnam, reiste norske båter for å plukke dem opp, og dro til flyktningleirer for å finne familiemedlemmene deres på den andre siden av kloden.

I dag foregår grufulle lidelser midt i Europa, i nordmenns eget ferieparadis. Mens den borgerlige regjeringen har halt ut tiden, har flyktningene og barn og voksne i Moria blitt rammet av COVID-19. Og nå brenner det, bokstavelig talt.

Hva har skjedd med oss? Vi er rikere enn noensinne. Vi har erfaring, ressurser og kompetanse til å gi tusenvis av mennesker trygghet og tilhørighet. Men vår vilje til å hjelpe mennesker på flukt, mennesker som er i desperat nød, slik nordmenn også har vært tidligere, ser bare ut til å krympe og krympe.

I dag kunne datteren min få frokost, leke litt i stua, og komme glad og mett og fornøyd til barnehagen. Hun er barnebarn av en som kom fra et krigsherjet land, og fikk en trygg havn i Norge. Mange av hennes lekekamerater har foreldre eller besteforeldre som har fått en sjanse i dette landet. Oslo, og mange andre kommuner, viser hver dag at vi har både husrom og hjerterom til å hjelpe mennesker på flukt, og at det ikke gjør oss til et dårligere, men et bedre, rikere og mer mangfoldig samfunn.

Jeg vil at barna som vokser opp i Norge skal få nye lekekamerater i framtida, som kan fortelle om hvor godt det var å få slippe unna Moria-leirens helvete. Vi kan hjelpe mange, mange flere enn 50, og vi må gjøre det nå. Moria brenner!