Ånstadblåheia
som handelsobjekt
Av Reinhard Mook, meteorolog UiT
Meldingen om at 80 prosent av Ånstadblåheia vindpark er i ferd med å bli videresolgt til Credit Suisse Energy Infrastructure Partners følger et generelt ikke uvanlig mønster: Eierskap i vindkraftprosjekt selges etappevis fra foretak til foretak. De spisser prosjekter trinnvis med hensyn til vind og økonomi inntil ferdigstilt anlegg. Til slutt kjøper en stor investor som ønsker påregnelig utbytte over tid.
Verdiskapning
Lokale aktører har satset på lokalt aksept av vindkraftplaner og sørget for konsesjon. Salg og kjøp danner en kjede i verdiskapning der de enkelte eiere bidrar med ekspertise. Den kan bestå i å plassere turbinene mer gunstig, gjøre dem litt høyere innenfor rammen av allerede tildelt konsesjon. Utvidet driftstid øker lønnsomheten.
Foretaket som kjøper det modne prosjektet er spesialisert i selve utbyggingen, finske Fortum i tilfellet Ånstadblåheia. Men ballen er ennå ikke kommet i ro. Kapital satt inn i infrastruktur og vindmøller skal gjenvinnes ved å selge og kunne brukes til nye utbygginger. Subsidier og skattelette, alt etter stat, gjør at investeringer i vindkraftanlegg vurderes ute i Europa som meget profitable med lav risiko. Her, kommer Credit Suisse inn.
I skyggen av verdiskapningen
Europeisk vind-atlas viser at det fra norske kystfjell er mest vindkraft og størst utbytte i rede penger å hente. Prinsippet om å prioritere samfunnets interesser betyr at både naturlige og juridiske personer ofte må tåle vindkraftverk sine skyggesider. Verditap på hus kunne anslås i penger. Det forbyr seg hos prinsipielt uerstattelige skader på naturen fra tilstander i bakken over artsmangfoldet til landskapsbildet.
Vindkraft, den fordelaktige geskjeften for aktører når konsesjon er oppnådd, burde komme til gode også dem som må tåle finansielle tap og dem som utsettes for ulemper og langtids helsemessige påvirkninger. Kompensasjonene burde betales som en gangs betaling for tap – for eksempel forringet salgsverdi av fast eiendom – og som løpende andel i verdiskapningen over den tidsperiode belastningen varer. Tilsvarende burde gjelde for påvirkete goder, bl.a. utleiet grunn.
Det fremstår som uetisk og ikke å forsvare: På den ene side fremmes politisk utbyggingen av vindkraft og styres ved konsesjoner. På den annen side overlates til sin skjebne dem som fysisk og psykisk blir berørt av anleggene. På den ene side profitterer kapitalgivende forsikrings- og pensjonsselskaper av subsidier som den økonomiske forutsetning for at vindkraftverk bygges, på den annen side kun trøstes dem som bærer byrdene med at kullkraftverk kan gå fra nettet.
Vindkraft på vei ut
Vind beror på temperaturforskjeller. De skapes av sola sin stråling, absorbert ulikt på jorda sin overflate. Dreieimpulsen på den roterende jord, ført med ulikt varm luft på tvers av breddegradene, bidrar til vind i forhold til bakken. Globalt utgjør vindens energi mindre enn 1 prosent av strålingens energiflyt.
I sum er energien som kan fås fra vind svært liten og spredt i forhold til energien fotoeffekter kan gi. Derfor har den direkte vei å gjøre solar stråling om i elektrisk strøm, ikke vinden, fremtiden for seg.
Antatt levetid av et vindkraftverk er begrenset til 25 år. Kostnader i form av energi og av penger for å etablere vindmølleparker og så bygge dem ned igjen, helst slette alle spor i naturen, må trekkes fra gevinsten. Den politisk vel mente vindkraft-euforien kan vise seg til sist å bli, sammen med subsidiene, en kostbar sidevei for samfunnet.
Vi får dras med vindkraftindustrien på Ånstadblåheia i et antall år fremover dessverre. - Nå mener jeg at kommunen vår bør stor-satse på småskala fossilfri energiproduksjon. - Støtte til huseiere for å få satt opp solceller. Solceller på alla kommunale bygg. Kraftig effektivisering og besparing. Energisnål nybyggnasjon. Nullhus og plushus.
Inga kommentarer:
Skicka en kommentar