Noen få, sentrale aktører ser ut til å være toneangivende i konsesjonsprosessene, mens andre reelt har mindre makt, selv om de formelt spiller en rolle i beslutningene.
Konsesjonsprosessen for norske vindkraftprosjekter må bli langt mer gjennomsiktig og forutsigbar. Ellers vil den lokale mobiliseringen mot vindkraft på land bare øke.
Dette er blant funnene i en fersk studie fra et forskningsprosjekt ledet av Fridtjof Nansens Institutt. Studien ser på konsesjonsordningen for vindkraft i Norge, hvem som har innflytelse på det endelige utfallet og hvordan ulike aktører utøver både formell og uformell makt frem mot en endelig beslutning.
Det vi finner, er at noen få, sentrale aktører ser ut til å være toneangivende, mens andre aktører og interessegrupper – selv om de formelt sett spiller en rolle i beslutningsprosessen – reelt sett har mindre makt. Trespannet med størst innflytelse, er grunneierne, utbyggerne og vertskommunen.
Dersom vertskommunen går mot et vindkraftprosjekt, har det så langt nesten aldri hendt at Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) som konsesjonsmyndighet likevel sier ja. Og motsatt: Hvis utbygger og grunneier får kommunestyret med på laget, øker sjansene for å få konsesjon.
Andre aktører, som miljømyndigheter, naturverninteresser og friluftsinteresser, ser ut til å ha mindre reell innflytelse.
Den tidlige uformelle kontakten mellom kommunen og utbygger før åpen diskusjon og høring kan være problematisk fra et offentlighetsperspektiv. Det er også demokratisk uheldig at mange ikke er godt nok kjent med kommunens avgjørende posisjon i konsesjonsbehandlingen.
Det kanskje mest problematiske, er imidlertid at det er uklart hvordan NVE vekter ulike hensyn i den endelige beslutningen om å gi konsesjon eller ikke. Hva gjør at enkelte prosjekter får ja, mens andre får nei? Hva tilsier at en hubrolokalitet i ett område betyr full brems i byggeplanene, mens påvisning av truede arter andre steder ikke er tilstrekkelig? Hvordan vekter NVE verdien av urørt natur og friluftsliv?
Det ligger en rekke undersøkelser og mye kunnskap til grunn for et endelig vindkraftvedtak, men ulike faktorer trekker som kjent i ulike retninger, og hvordan disse da vektes mot hverandre forblir ukjent. Vi har gjort en «samlet vurdering», heter det som regel fra NVE, men hva ligger i det?
Den tiltagende folkelige mobiliseringen mot vindkraftanlegg på land kan tyde på at verdien av urørt natur, friluftsliv og folks naturopplevelser i mange tilfeller ikke vektes tungt nok av NVE. Fordi disse verdiene er vanskelig å tallfeste, settes det trolig ikke en reell kostnad på utbyggingen av vindkraft på land.
Med sitt forslag til en ny nasjonal ramme for vindkraft, som ble lagt frem 1. april, peker NVE på områder som er godt egnet for videre utvikling av vindkraft. Håpet er at fremtidige prosesser da vil bli bedre, at vi får en mer helhetlig og forutsigbar vindkraftpolitikk der også konfliktnivået reduseres. Men så lenge vektingen av ulike hensyn forblir uklar, vil konfliktene trolig fortsette – og sannsynligvis øke med økende utbyggingstakt.
Aksept, støtte og legitimitet i lokalsamfunnene ville trolig tiltatt om beslutningsprosessen og -vedtaket var mer gjennomsiktig og vurderingen av ulike hensyn klarere enn de fremstår som nå.
En annen skål er hva som skjer etter at konsesjon er gitt. Da skal nemlig en mer detaljert miljø-, transport- og anleggsplan (MTA-plan) på plass. Problemet for kommunene, er at planene kan ende opp med å avvike vesentlig fra det som står i konsesjonssøknaden. Utbygger er i praksis bare bundet av ytre arealgrense og maksimalt tillatt installert effekt.
Lokalsamfunnet har lite det skulle ha sagt etter at NVE har gitt konsesjon, og de må i praksis finne seg i det konsesjonsmyndighetene bestemmer i samråd med utbygger. Ikke så rart da, kanskje, at flere kommuner har snudd fra ja til nei til vindkraft. Ordførere sier rett ut at de føler seg «lurt» og «overkjørt».
Ett eksempel er Flora kommune som sa ja til Guleslettene vindkraftverk, men som angrer seg etter at turbinene har økt fra 125 til 160 meters høyde og blir plassert nærmere bebyggelse.
Lokalsamfunnet har lite det skulle ha sagt etter at NVE har gitt konsesjon, og de må i praksis finne seg i det konsesjonsmyndighetene bestemmer i samråd med utbygger. Ikke så rart da, kanskje, at flere kommuner har snudd fra ja til nei til vindkraft. Ordførere sier rett ut at de føler seg «lurt» og «overkjørt».
Ett eksempel er Flora kommune som sa ja til Guleslettene vindkraftverk, men som angrer seg etter at turbinene har økt fra 125 til 160 meters høyde og blir plassert nærmere bebyggelse.
Det er store forventninger til at den nye nasjonale rammen for vindkraft skal tilrettelegge for mer vindkraftutbygging i Norge og dempe konfliktnivået. Samtidig øker mobiliseringen mot vindkraft på land, både på lokalt og nasjonalt nivå. Så lenge naturvernere og friluftsinteresser føler seg overkjørt i mange konsesjonsprosesser, og så lenge lokalsamfunn er prisgitt konsesjonsmyndighetene etter at konsesjon er gitt, er det liten grunn til å tro at konfliktnivået dempes.
Heller ikke utbyggersiden er tjent med en situasjon der frontene hardner til.
Inga kommentarer:
Skicka en kommentar