NÅR BØNDENE TAR STYRINGEN
Ole-Jacob Christensen, småbruker
Norske bønder har lang tradisjon for samarbeid, og samvirkeorganisasjonene har – innen gitt rammer – sørget for at vi bønder får en større del av verdiskapingen enn vi ellers hadde fått, samt like vilkår for produsenter landet rundt. Men i hvor stor grad representerer Tine, Nortura, Felleskjøpet osv. bøndenes meninger i dag? Mange føler seg i hvert fall små overfor disse tunge organisasjonene som etterhvert har utviklet seg til landsomfattende, tungrodde konserner. Økobønder og småskalaprodusenter har fått erfare at mangfoldet ofres når samvirket blir mer topptungt og strømlinjeformet. På denne måten går vi glipp av nye muligheter til verdiskaping og produktutvikling i et marked som blir stadig mer fragmentert.
Hva med å begynne bondesamarbeidet på nytt, fra grasrota, som et supplement til de eksisterende, industrielle institusjonene? Det er slik mange franske bønder tenker. En kombinasjon av en landbrukspolitikk som er mer småbruksfiendtlig enn den norske, gamle mat- og jordbrukstradisjoner samt et svakere samvirke, har fått mange til å tenke nytt.
Landbruksmyndighetene har til dels sett positivt på dette, og opprettet en rekke regionale naturparker. Dette er ikke tradisjonelle nasjonalparker, men lokalt styrte enheter der målet mer er bærekraftig næringsvirksomhet enn rent vern. Den lokale forankringen er viktig siden det gir stort rom for bøndenes erfaringer, og tilsvarende mindre for fjernstyring.
I boka Vers l'agroécolgie, Paroles de paysans (Mot agroøkologi, bøndene har ordet), forteller bønder fra forskjellige parker i Sør-øst-Frankrike om hvordan de prøver å dra nytte av lokale naturressurser for å utvikle et økonomisk og økologisk bærekraftig landbruk. Ikke alltid enkelt i et karrig landskap med perioder med både flom og tørke – men kan ikke det som i utgangspunktet er et handikap, snus til å bli en fordel?
Først og fremst dreier det seg om å se helheten i en produksjon og en region, ikke bare lete etter enkle, tekniske løsninger importert utenfra: «Bøndenes kunnskap kan kanskje kalles tradisjonell, i den forstand at de er en samling av observasjoner, og tilpasning til et bestemt område (terroir). Denne kunnskapen fornyer seg kontinuerlig». Målet for parkene er derfor å dyrke fram det spesielle og stedegne, motsetning til monokulturene i det industrielle landbruket: «Et av de viktigste trekkene ved landbrukshistorien er forenklingen av naturmiljøene og utviklingen av mer og mer kunstige dyrkingssystemer».
Utfordringene og mulighetene er derfor veldig forskjellige i de forskjellige parkene, avhengig av klima, jordsmonn, historie og topografi. Å samarbeide med naturen er grunnleggende, slik en fruktprodusent forteller: « I begynnelsen, da jeg lot gresset vokse i frukthagen, som i gamle dager, så sa man til meg: 'Hvorfor sprøyter du ikke, det er mye bedre!' men etterhvert har andre tatt etter, og det brukes mindre og mindre ugressmidler. Det er praktisk og økonomisk. (...) Når høsten kommer, lar jeg sauene beite gresset! Jeg slipper å bruke traktoren, jeg slipper å sprøyte».
Tilpasning til lokale forhold betyr for noen å ta opp igjen lokale husdyrraser og lokale plantesorter. Mange satser på omsetning i nærmiljøet: «Målet er å kjøre færrest mulig kilometer,» forteller en annen bonde. For mange er kontakten med forbrukerne viktig – det gir glede å kunne dele gledene ved god mat! Kunnskapsutveksling er like viktig, og erfaring deles mellom bønder som går nye veier. Kanskje må man se med nye øyne på det som man lærte på landbruksskolen...
Bruk av lokale ressurser, oppbygging av egenerfart kunnskap, fellesskap rundt produktutvikling og markedsføring, alt dette gir en følelse av frihet og mestring som kan bli borte i en mer konvensjonell driftsform. «Jeg har prøvd å gjøre det som jeg liker, og å leve av det», sier en bonde. Disse driftsformene gjør det mulig å skaffe seg både utkomme og godt liv av små bruk som ellers blir utdefinert av framtida. Det blir plass til nye bønder: «Jeg oppmuntrer nye bønder til å sette i gang», forteller en bonde som selv tok skrittet fra kontor til åker og eng for ni år siden.
Ole-Jacob Christensen, småbruker
Norske bønder har lang tradisjon for samarbeid, og samvirkeorganisasjonene har – innen gitt rammer – sørget for at vi bønder får en større del av verdiskapingen enn vi ellers hadde fått, samt like vilkår for produsenter landet rundt. Men i hvor stor grad representerer Tine, Nortura, Felleskjøpet osv. bøndenes meninger i dag? Mange føler seg i hvert fall små overfor disse tunge organisasjonene som etterhvert har utviklet seg til landsomfattende, tungrodde konserner. Økobønder og småskalaprodusenter har fått erfare at mangfoldet ofres når samvirket blir mer topptungt og strømlinjeformet. På denne måten går vi glipp av nye muligheter til verdiskaping og produktutvikling i et marked som blir stadig mer fragmentert.
Hva med å begynne bondesamarbeidet på nytt, fra grasrota, som et supplement til de eksisterende, industrielle institusjonene? Det er slik mange franske bønder tenker. En kombinasjon av en landbrukspolitikk som er mer småbruksfiendtlig enn den norske, gamle mat- og jordbrukstradisjoner samt et svakere samvirke, har fått mange til å tenke nytt.
Landbruksmyndighetene har til dels sett positivt på dette, og opprettet en rekke regionale naturparker. Dette er ikke tradisjonelle nasjonalparker, men lokalt styrte enheter der målet mer er bærekraftig næringsvirksomhet enn rent vern. Den lokale forankringen er viktig siden det gir stort rom for bøndenes erfaringer, og tilsvarende mindre for fjernstyring.
I boka Vers l'agroécolgie, Paroles de paysans (Mot agroøkologi, bøndene har ordet), forteller bønder fra forskjellige parker i Sør-øst-Frankrike om hvordan de prøver å dra nytte av lokale naturressurser for å utvikle et økonomisk og økologisk bærekraftig landbruk. Ikke alltid enkelt i et karrig landskap med perioder med både flom og tørke – men kan ikke det som i utgangspunktet er et handikap, snus til å bli en fordel?
Først og fremst dreier det seg om å se helheten i en produksjon og en region, ikke bare lete etter enkle, tekniske løsninger importert utenfra: «Bøndenes kunnskap kan kanskje kalles tradisjonell, i den forstand at de er en samling av observasjoner, og tilpasning til et bestemt område (terroir). Denne kunnskapen fornyer seg kontinuerlig». Målet for parkene er derfor å dyrke fram det spesielle og stedegne, motsetning til monokulturene i det industrielle landbruket: «Et av de viktigste trekkene ved landbrukshistorien er forenklingen av naturmiljøene og utviklingen av mer og mer kunstige dyrkingssystemer».
Utfordringene og mulighetene er derfor veldig forskjellige i de forskjellige parkene, avhengig av klima, jordsmonn, historie og topografi. Å samarbeide med naturen er grunnleggende, slik en fruktprodusent forteller: « I begynnelsen, da jeg lot gresset vokse i frukthagen, som i gamle dager, så sa man til meg: 'Hvorfor sprøyter du ikke, det er mye bedre!' men etterhvert har andre tatt etter, og det brukes mindre og mindre ugressmidler. Det er praktisk og økonomisk. (...) Når høsten kommer, lar jeg sauene beite gresset! Jeg slipper å bruke traktoren, jeg slipper å sprøyte».
Tilpasning til lokale forhold betyr for noen å ta opp igjen lokale husdyrraser og lokale plantesorter. Mange satser på omsetning i nærmiljøet: «Målet er å kjøre færrest mulig kilometer,» forteller en annen bonde. For mange er kontakten med forbrukerne viktig – det gir glede å kunne dele gledene ved god mat! Kunnskapsutveksling er like viktig, og erfaring deles mellom bønder som går nye veier. Kanskje må man se med nye øyne på det som man lærte på landbruksskolen...
Bruk av lokale ressurser, oppbygging av egenerfart kunnskap, fellesskap rundt produktutvikling og markedsføring, alt dette gir en følelse av frihet og mestring som kan bli borte i en mer konvensjonell driftsform. «Jeg har prøvd å gjøre det som jeg liker, og å leve av det», sier en bonde. Disse driftsformene gjør det mulig å skaffe seg både utkomme og godt liv av små bruk som ellers blir utdefinert av framtida. Det blir plass til nye bønder: «Jeg oppmuntrer nye bønder til å sette i gang», forteller en bonde som selv tok skrittet fra kontor til åker og eng for ni år siden.
Vers l'agroécologie, Paroles de paysans
Actes Sud, 2017
Actes Sud, 2017
Inga kommentarer:
Skicka en kommentar