13 års skolegang, 11 års utdanning ved NTNU og mange år med graving i lokalhistorisk litteratur har ikke hjulpet en tøddel! Konfrontert med et samisk jubileumsår og ansvaret for et prosjekt om sørsamisk kulturarv, innså man fort at kunnskapsnivået ikke bare var beskjedent, men faktisk null!
Følelsen av å være en komplett ignorant ble ikke mindre av å arbeide med stoffet. Det som alltid har vært så nært, men som man verken har blitt fortalt om eller lært, er så spektakulært at det til slutt ble absurd å tenke på hvor lite fokus det har innenfor kunst- og kulturhistoriefaget. Noen eksempler: Sørsamisk smykkekunst er i dag en av de få formtradisjonene i Norge som bærer med seg design med røtter i jernalderen og middelalderen. Mens trøndere flest ikler seg kopier av bondedrakter fra 1700-tallet som bunad, bærer en festkledd sørsame over 1000-år med uavbrutte formtradisjoner på sin kofte.
I både sørsamiske horn-, trearbeider og broderi finnes en ornamentbruk som en gang var felles for de nordiske folkene, men som flertallet oppga i middelalderen. Slik sett kan man faktisk hevde at sørsamene har bevart noen av de eldste delene av vår felles visuelle kulturarv gjennom sine levende håndverk. Dette faktum levnes knapt et komma i det pensumet som former nye generasjoner av fagfolk ved NTNU. Ved å neglisjere det samiske unngår vi å lære om noen av de lengste linjene i den trønderske og norske kunst- og kulturhistorien.
Arven fra tiden da det samiske ble ansett som noe mindreverdig som skulle ryddes bort, lever fortsatt. Når noe unnlates eller omtales overfladisk lenge nok, preger det generasjoner av forskere etterpå. Dette har rammet sørsamene dobbelt på grunn av historiker Yngvar Nielsens nå motbeviste teori fra 1889 om at de trønderske samene hovedsakelig innvandret hit på 1600-tallet. I tidsrommet fra denne teorien ble framsatt og til den ble motbevist ved årtusenskiftet, har nesten all lokalhistorisk litteratur i Trøndelag blitt skrevet. Bøkene preges, med noen hederlige unntak, av en idé om at det samiske ikke hadde noe med de trønderske bygdesamfunnenes opprinnelige historie å gjøre, og som det ikke var verd å vie mye oppmerksomhet. Nå er det hevet over enhver tvil at samene har vært her like lenge som flertallet, men hvordan skal denne kunnskapen kunne synke inn når nesten alle bøker uttrykker noe annet?
Det siste eksempelet på denne tradisjonen er storverket Trøndelags historie fra 2005. Mens arkeologene gjorde en grundig jobb i de innledende kapitlene ble den samiske kulturen behandlet med harelabb av historikerne. Bokverket har tidligere blitt angrepet fordi forfatterne ikke avviser Yngvar Nielsens innvandringsteori. Det er like alvorlig at man overhodet ikke sitter igjen med noen særlig kunnskap om sørsamisk kultur etter å ha lest seg fra vikingtiden og fram til 1850. Som i bygdebøkene blir ikke samisk kulturhistorie presentert helhetlig, men gjennom næringskonflikter, misjon og handelsrelasjoner. Den eksisterer kun i møte med majoritetskulturen og er ellers usynlig. Dette ellers utmerkede verket vil, sammen med det siste hundreårets lokalhistoriske litteratur, fortsette å vedlikeholde den allmenne bevisstløsheten om samisk historie i tiårsvis.
Vi vet etter året 2017 at Trondheim heter Tråante på sørsamisk, men spør deg selv trønder: kan du ett eneste annet sørsamisk ord? Klarer du å skille en festkledd same fra din egen hjemkommune fra en fra Kautokeino? Slikt lærer vi nemlig ikke om i skoleverket, på NTNU eller gjennom den skrevne bygde- og regionhistorien. Undertegnede er selv et produkt av et universitet som faktisk ikke kan sitt eget omlands kultur og historie. Det ble pinlig klart i møte med dette jubileet. La oss derfor håpe at Tråante 2017 har lært mange av oss en viktig ting, nemlig hvor lite vi kan om det samiske. Først når vi erkjenner det kan vi begynne å rydde opp i fortidens synder.
Kanskje kunne det vært et fint nyttårsforsett for NTNU?
Daniel Johansen
PhD i kunsthistorie fra NTNU
