Petter Gulli: - "HVORFOR VIL IKKE NORGE VÆRE BEST LENGER?
(Før valget for 4 år siden skrev jeg denne teksten her på FB. Den er dessverre like aktuell i dag)
Jeg har vært så heldig å få reise en god del rundt i verden, og i tillegg bodd og jobbet nesten 4 år i Sørøst Asia. På veien har jeg møtt mange hyggelige og nysgjerrige folk som har lurt på hva Norge var gode på - bortsett fra fjell, fjord, midnattssol og Ole Gunnar Solskjær.
Danskene kunne jo skilte med Lego, Carlsberg og Bang & Olufsen. Svenskene hadde Ikea, Volvo og H&M. Finnene hadde (i hvert fall for noen år) Nokia. Så hva med Norge?
Det var da jeg kunne lene meg smilende tilbake og fortelle den fantastiske historien om den lille fisker- og sjøfartsnasjonen som litt på slump fant olje i 1969. Eventyrlandet som på kort tid ikke bare klarte å utvikle verdensledende industrier og forskningsmiljøer innen oljeteknologi, men som brukte rikdommen de fikk til å bygge en sosialdemokratisk velferdsstat med små forskjeller og solidaritet som en av de viktigste norske verdiene. En historie som de siste årene har blitt toppet med oljefondet. Dette fantastiske fondet, der pengene vi ble så inni hampen rike av, var satt til side for kommende generasjoner. Ikke rart vi opptil flere ganger har blitt kåret til verdens beste land å bo i, avsluttet jeg gjerne.
Men hva nå Norge? Hva skal vi være best på i framtiden? Hvilke historier skal vi fortelle om oss selv om 10, 20 og 50 år?
I 2017 investeres det 7 ganger mer i oljeindustri enn all annen industri til sammen.Tror vi virkelig at Norge kan klare å gjenskape seg selv, og lykkes som gründernasjon, dersom vi ikke går «all in» og setter 100% fokus på det som skal bygge framtidens velferdsstat?
Er det ikke heller sånn at vi har større sjanse til å finne «den nye oljen», dersom vi sier nei til åpning av nye oljefelt og ja til en planlagt utfasing av oljen fram mot 2035 – i stedet for å stå i spagat mellom framtiden og fortiden?
Jeg tror det. Og jeg tror at en raskere gjennomføring av det grønne skiftet, også vil være svært viktig for omdømmet til Norge, og dermed også norsk næringsliv.
I Paris ble nasjoner fra en hel verden endelig enige om en ny klimaavtale. En avtale som skal sikre barna våre, og alle barn i hele verden, en klode som der er mulig å bo og leve sammen. Og det finnes faktisk lys i tunnelen. Til tross for at temperaturene fortsetter å stige, og 2014, 2015 og 2016 var de varmeste årene noensinne, har de globale CO2 utslippene stått stille de siste tre årene.
Samtidig haster det. Veldig. Rett før sommeren skrev tidligere klimasjef i FN, Christina Figueres, og flere andre prominente forskere og diplomater i et åpent brev til verden, at det fortsatt er så vidt mulig å unngå farlige og irreversible skader på kloden, men at det vil kreve en historisk innsats og samordning fra nasjoner, bedrifter, forskere og «mannen i gata» – de neste tre årene
Til tross for at en hel verden er på full fart bort fra fossilt brennstoff, mener regjeringspartiene og AP at vi fortsatt skal bruke enorme summer på å lete etter og utvikle nye oljefelt. En olje som analytiker Tina Saltvedt i Nordea sår tvil om verden i det hele tatt vil ha behov for i en artikkel i New York Times 17 juli i år, før hun legger til at: «Vi ønsker å lede an i arbeidet mot klimaforandringer, men det vi gjør er å eksportere CO2.»
Er det helt utenkelig at utenlandske investorer og banker vil vurdere å investere pengene sine andre steder enn på norske gründere og startups dersom det viser seg at Norge aktivt jobber mot Parisavtalen? Selv har vi da i mange år holdt oljefondet utenfor land og bransjer vi ikke liker, og stadig flere private fond setter også knallharde etiske krav.
Ta et søk på Google og skriv inn «Norway», «Oil», «Paradox», og se på resultatene som dukker opp.
Fortellingen om det nye Norge har allerede startet.
Jeg har stemt MDG. Stem hva du vil, men stem på noen vil ta vare på framtiden.
Godt valg."
Inga kommentarer:
Skicka en kommentar