Grønt skifte i landbrukspolitikk
(Klassekampen 24. januar 2020)
(Klassekampen 24. januar 2020)
Som småbruker har jeg overlevd tolv landbruksministre, og utgjør som sådan en minoritet. Over halvparten av mine kolleger har lagt ned driften de siste tretti årene. I min egen kommune, Vestre Slidre var vi over 160 melkeprodusenter ved inngangen til 1990-tallet – i dag er vi under 50.
Alle de tolv landbruksministrene har lovet å styrke norsk matproduksjon, og «et levende landbruk over hele landet». Likevel har det dyrkete arealet sunket med 10%, og selvforsyningsgraden til et historisk lavmål ; under 40% i et normalår. Samtidig opplever vi jevnlig overproduksjon av ulike produkter. Når så å si hele produksjonen av høns destrueres og 600 000 kilo sauekjøtt ligger på fryselager og venter på å bli revefôr eller sement, er det tydelige tegn på en landbrukspolitikk i ubalanse. Ubalanse mellom produksjon og areal, og ubalanse mellom produksjon og marked.
Avviklingen av eksportstøtten til Jarlsbergosten kan tjene til eksempel på hva som har gått galt i norsk landbruk. At støtten sto for fall, har ligget i kortene siden begynnelsen av 1990-tallet, siden slik støtte i hele tiden siden har vært den mest omstridte i jordbruksforhandlingene i Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Likevel har man både i næringa og blant landbrukspolitikere lukket øynene for problemet, og skjøvet det foran seg. Grunnen er åpenbar: avvikling av eksportstøtten ville kreve enten reduksjon i melkeproduksjonen – og hvordan skulle man da få realisert overgangen til de industrielle storfjøsene som landbrukseliten drømmer om? - eller en omlegging av produksjonsmåten for å relansere Jarlsbergosten som en lokal spesialitet med strenge miljøkrav – men da måtte man ha renonsert på billigmat-politikken med å erstatte norsk beite med importert soja og mais. I stedet for å gjøre strukturelle endringer som kunne styrket norsk landbruk, fikk vi et bikkjeslagsmål innad i næringa om hvem som skulle ta belastningen med redusert produksjon. I stedet for å redusere melkeproduksjonen ved å redusere bruken av importert kraftfôr, fikk vi en reduksjon i produksjonen ved å legge ned gårder, og derved ta norsk eng og beite ut av produksjon. I stedet for å bruke avviklingen (eller omstillingen) av en produksjon som ikke lønte seg, til å bedre økonomien i melkeproduksjonen, ble dette enda et signal til oss bønder om at vi bør skynde oss ut av næringa så raskt som mulig. Den løsningen som ble valgt, var derimot logisk ut fra de beslutningene som er tatt under de siste tolv landbruksministrene: en bondestand med høy gjeld fra et driftsapparat bygd opp for ekspansjon på grunnlag av innkjøpte ressurser, lever av små marginer, og tåler ikke tilpasninger til eget ressursgrunnlag.
Like lenge som avviklingen av eksportstøtten til Jarlsbergosten har ligget i kortene, har det vært klart at klimaendringene vil stille nye krav til matproduksjonen, og at mat og jordressurser er i ferd med å bli en internasjonal knapphetsfaktor. Å bare norsk matproduksjon på import av fôr og mat, er ingen bærekraftig landbrukspolitikk i 2020. Andelen norsk vare i kraftfôret har sunket fra 72% til 57%, og proteinandelen fra 50% til 7% på tjue år. Ubrukt beite i utmarka tilsvarer 2/3 av fôrverdien til det importerte kraftfôret, men ligger brakk siden kyrne ikke lenger er på de småbrukene som ligger der utmarksbeitene ligger. Det industrielle husdyrholdet (jfr. Matsjokket) er også kommer i konflikt med forbrukernes krav om dyrevelferd.
I 2019 konkluderte både FNs klimapanel og FNs naturpanel at klimaendringer og tap av biologisk mangfold undergraver matproduksjonen i framtida. Europas matjord har mistet halvparten av sitt organiske innhold siden 2. verdenskrig, og er derved både blitt en kilde til store utslipp av klimagasser, og blitt mindre klimarobust, siden den utpinte jorda holder dårligere på vann og næringsstoffer. Store maskiner fører til økt jordpakking med samme negative resultater.
Norsk landbrukspolitikk trenger derfor et radikalt grønt skifte. Billig mat og rovdrift på ressursene må erstattes av sirkulært – og nært – landbruk tilpasset våre egne ressurser og forbrukernes behov. Selvforsyningsgraden må økes til minimum 60% innen 2030, og til 70% innen 2035 for å gi oss en reell matsikkerhet. Husdyrholdet må tilpasses det fôret vi selv kan produsere, noe som vil innebære en betydelig reduksjon i forhold til dagens produksjon. Bedre kvalitet (sunnere og mer velsmakende melk og kjøtt fra beite enn fra kraftfôr), lavere utgifter og målrettete tilskudd må sikre husdyrbøndenes økonomi. Derimot har vi et stort potensiale og hjemmemarked for økt produksjon av matkorn, grønnsaker, frukt og bær, og kanskje nøtter. Vi trenger flere bruk i drift, og en kanalisering av produksjonene mer etter agronomiske enn rent økonomiske kriterier. Vekselbruk må bygge opp jordkvaliteten og lagre karbon framfor dagens monokulturer. En del omlegginger over jordbruksavtalen peker seg ut:
- Økt kornpris og økt kraftfôrpris
Økt tilskudd til dyr på utmarksbeite. Støtte til bruk av digitale gjerdesystemer som No Fence.
- Økt støtte til produksjon av frukt, grønt og bær.
- Gi bonden råderett over investeringer i eget driftsappararat istedet for å styre investeringsmidlene til utbygging av storfjøs.
- En skjerpet strukturprofil på tilskuddene tilpasset landets topografi og de mange små brukene.
Krav om et agronomisk riktig vekstskifte for fullt arealtilskudd.
- En offensiv plan for rekruttering til landbruket med særlig vekt på ny drift på nedlagte bruk.
- Regionale planer på nærlandbruk: parsellhager, lokal omsetning, offentlige innkjøp av kortreist mat og bruk av mat som i dag kastes (f.eks. grønnsaker med ukurant form og størrelse).
- Forsknings- og utviklingsmidler til nye typer agronomi som regenerativt landbruk, skoghager, skogslandbruk og permakultur.
Alle de tolv landbruksministrene har lovet å styrke norsk matproduksjon, og «et levende landbruk over hele landet». Likevel har det dyrkete arealet sunket med 10%, og selvforsyningsgraden til et historisk lavmål ; under 40% i et normalår. Samtidig opplever vi jevnlig overproduksjon av ulike produkter. Når så å si hele produksjonen av høns destrueres og 600 000 kilo sauekjøtt ligger på fryselager og venter på å bli revefôr eller sement, er det tydelige tegn på en landbrukspolitikk i ubalanse. Ubalanse mellom produksjon og areal, og ubalanse mellom produksjon og marked.
Avviklingen av eksportstøtten til Jarlsbergosten kan tjene til eksempel på hva som har gått galt i norsk landbruk. At støtten sto for fall, har ligget i kortene siden begynnelsen av 1990-tallet, siden slik støtte i hele tiden siden har vært den mest omstridte i jordbruksforhandlingene i Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Likevel har man både i næringa og blant landbrukspolitikere lukket øynene for problemet, og skjøvet det foran seg. Grunnen er åpenbar: avvikling av eksportstøtten ville kreve enten reduksjon i melkeproduksjonen – og hvordan skulle man da få realisert overgangen til de industrielle storfjøsene som landbrukseliten drømmer om? - eller en omlegging av produksjonsmåten for å relansere Jarlsbergosten som en lokal spesialitet med strenge miljøkrav – men da måtte man ha renonsert på billigmat-politikken med å erstatte norsk beite med importert soja og mais. I stedet for å gjøre strukturelle endringer som kunne styrket norsk landbruk, fikk vi et bikkjeslagsmål innad i næringa om hvem som skulle ta belastningen med redusert produksjon. I stedet for å redusere melkeproduksjonen ved å redusere bruken av importert kraftfôr, fikk vi en reduksjon i produksjonen ved å legge ned gårder, og derved ta norsk eng og beite ut av produksjon. I stedet for å bruke avviklingen (eller omstillingen) av en produksjon som ikke lønte seg, til å bedre økonomien i melkeproduksjonen, ble dette enda et signal til oss bønder om at vi bør skynde oss ut av næringa så raskt som mulig. Den løsningen som ble valgt, var derimot logisk ut fra de beslutningene som er tatt under de siste tolv landbruksministrene: en bondestand med høy gjeld fra et driftsapparat bygd opp for ekspansjon på grunnlag av innkjøpte ressurser, lever av små marginer, og tåler ikke tilpasninger til eget ressursgrunnlag.
Like lenge som avviklingen av eksportstøtten til Jarlsbergosten har ligget i kortene, har det vært klart at klimaendringene vil stille nye krav til matproduksjonen, og at mat og jordressurser er i ferd med å bli en internasjonal knapphetsfaktor. Å bare norsk matproduksjon på import av fôr og mat, er ingen bærekraftig landbrukspolitikk i 2020. Andelen norsk vare i kraftfôret har sunket fra 72% til 57%, og proteinandelen fra 50% til 7% på tjue år. Ubrukt beite i utmarka tilsvarer 2/3 av fôrverdien til det importerte kraftfôret, men ligger brakk siden kyrne ikke lenger er på de småbrukene som ligger der utmarksbeitene ligger. Det industrielle husdyrholdet (jfr. Matsjokket) er også kommer i konflikt med forbrukernes krav om dyrevelferd.
I 2019 konkluderte både FNs klimapanel og FNs naturpanel at klimaendringer og tap av biologisk mangfold undergraver matproduksjonen i framtida. Europas matjord har mistet halvparten av sitt organiske innhold siden 2. verdenskrig, og er derved både blitt en kilde til store utslipp av klimagasser, og blitt mindre klimarobust, siden den utpinte jorda holder dårligere på vann og næringsstoffer. Store maskiner fører til økt jordpakking med samme negative resultater.
Norsk landbrukspolitikk trenger derfor et radikalt grønt skifte. Billig mat og rovdrift på ressursene må erstattes av sirkulært – og nært – landbruk tilpasset våre egne ressurser og forbrukernes behov. Selvforsyningsgraden må økes til minimum 60% innen 2030, og til 70% innen 2035 for å gi oss en reell matsikkerhet. Husdyrholdet må tilpasses det fôret vi selv kan produsere, noe som vil innebære en betydelig reduksjon i forhold til dagens produksjon. Bedre kvalitet (sunnere og mer velsmakende melk og kjøtt fra beite enn fra kraftfôr), lavere utgifter og målrettete tilskudd må sikre husdyrbøndenes økonomi. Derimot har vi et stort potensiale og hjemmemarked for økt produksjon av matkorn, grønnsaker, frukt og bær, og kanskje nøtter. Vi trenger flere bruk i drift, og en kanalisering av produksjonene mer etter agronomiske enn rent økonomiske kriterier. Vekselbruk må bygge opp jordkvaliteten og lagre karbon framfor dagens monokulturer. En del omlegginger over jordbruksavtalen peker seg ut:
- Økt kornpris og økt kraftfôrpris
Økt tilskudd til dyr på utmarksbeite. Støtte til bruk av digitale gjerdesystemer som No Fence.
- Økt støtte til produksjon av frukt, grønt og bær.
- Gi bonden råderett over investeringer i eget driftsappararat istedet for å styre investeringsmidlene til utbygging av storfjøs.
- En skjerpet strukturprofil på tilskuddene tilpasset landets topografi og de mange små brukene.
Krav om et agronomisk riktig vekstskifte for fullt arealtilskudd.
- En offensiv plan for rekruttering til landbruket med særlig vekt på ny drift på nedlagte bruk.
- Regionale planer på nærlandbruk: parsellhager, lokal omsetning, offentlige innkjøp av kortreist mat og bruk av mat som i dag kastes (f.eks. grønnsaker med ukurant form og størrelse).
- Forsknings- og utviklingsmidler til nye typer agronomi som regenerativt landbruk, skoghager, skogslandbruk og permakultur.
Ole-Jacob Christensen, småbruker og varamedlem i programkomitéen til Miljøpartiet de Grønne
Inga kommentarer:
Skicka en kommentar