Bladet Vesterålen, leder, 11 august 2017.

Norsk senter for bygdeforskning er med i et internasjonalt prosjekt som skal belyse bidraget fra små gårdsbruk til ernæring og matsikkerhet. I alt 30 lokale gårdsbruk og ti mindre matbedrifter i Europa og Afrika skal undersøkes med både satelittdata, intervjuer, statistikk og studier av dokumenter.

Målet er å få kunnskap til å kunne gjøre støtteordningene for landbruket bedre.

Norge har mange gårdsbruk som ligger spredt og driver i liten skala. Dessuten driver nesten tre av fire norske bønder på deltid og har inntekt utenfor jordbruket. En stor andel av dem er også fornøyd med å drive annen virksomhet.

Helt opp til vår tid har fiskarbonden vært en levende yrkeskombinasjon

Men både politikere og forskning har vært opptatt av de største. Volum har vært et dogme, og man har styrt mot færre og større bruk gjennom mange tiår. Det nye forskningsprosjektet kan gi ny kunnskap om betydningen av de små og mellomstore i næringa, og kanskje nytt søkelys på hva de mindre brukene betyr både for matproduksjonen og for lokalsamfunnet.

Store deler av Norge har en topografi som gjør det vanskelig å drive gård i stor målestokk, i hvert fall så lenge man skal basere drifta på eget fôr. Men små bruk der bonden har inntekt også fra annen næring behøver ikke å være en hemsko, hvis bonden selv er fornøyd. Det kan være nettopp en slik kombinert drift som gjør det mulig å ha et jordbruk i fjorder og daler utenfor flatbygdene på Østlandet og Jæren.

Helt opp til vår tid har fiskarbonden vært en levende yrkeskombinasjon. I dag har vi kanskje lærerbonden, snekkerbonden, maskinførerbonden eller journalistbonden. Mangesysleriet i kombinasjon med gårdsdrifta har lange tradisjoner i Norge og kan være det som skal til for at næringa fortsatt skal være i stand til – som Senterpartiet gjerne sier – å ta hele landet i bruk.

Med større grad av automatisering på også de mindre gårdene blir det frigjort mer tid til annen virksomhet. Det kan komme både den enkelte bonden til gode, men også hele samfunnet rundt.

Det vil langt på vei være en ny måte å tenke på dersom myndighetene kan se deltidsbonden som en verdifull medspiller i norsk landbruk, framfor å være enten en hemsko for utvikling, eller en potensiell fulltidsbonde.